DogLex
 
DogLex
Søk etter det som interesserer deg.


Fuglehunder

Fuglehunder er en fellesbetegnelse for brukshunder som er avlet frem med tanke på å jakte fugl.
Disse hundene kan imidlertid med fordel deles inn i 3 kategorier.
  1. Apporterende fuglehunder
  2. Støtende fuglehunder, også kalt kortjagere
  3. Stående fuglehunder
1. Apporterende fuglehunder
Apporterende fuglehunder en en gruppe med støtende fuglehunder som primært er dyktige apportører.
Gruppen omfattes av tre undergrupper. Noen av hunderasene i denne gruppen klassifiseres som «hentere», andre som både «finnere» og «hentere». Dette er jakthunder som i hovedsak regnes som såkalte kortjagere. Et særtrekk for gruppen er deres glede over å kunne ferdes i tilknytning til vann (herunder bade, svømme og apportere). Et annet fellestrekk er disse hundenes høyt utviklede luktesans, og alle de ekstra muligheter dette gir som brukshund.

De fleste kan derfor også bli gode ettersøkshunder, narkotikahunder, trøffelhunder eller lignende. Mange av rasene er også utmerket egnet til ulike former for hundesport, for eksempel agility og lydighet, og som førerhunder eller servicehunder. Apporterende fuglehunder er ofte svært energiske hunder, med et stort behov for mosjon. Flere av rasene har anlegg for å bli tykke, dersom hunden ikke får utløp for sin energi. Dette er med andre ord hundetyper som passer best for aktive mennesker, som ferdes mye ute.

2. Støtende hunder
Støtende hunder kalles gjerne også kortjagere. Dette er jakthunder som ikke avgir fullstendig los og heller ikke forfølger viltet særlig lenge.
Man bruker gjerne slike hunder til småviltjakt på hare, rødrev og rådyr i Norge, og i en viss grad også til jakt på hjort. Andre steder er også kanin og dådyr typisk vilt å jakte på med slike hunder. Støtende hunder sporer viltet på samme måte som drivende hunder. Typiske kortjagere loser (kontinuerlig intens bjeffing) imidlertid først når viltet er innenfor synsfeltet. Så lenge hunden fortsatt sporer støter (bjeffer av og til) den. Jo ferskere sporet blir, jo oftere og mer intenst støter den. Noen mener at en dyktig kortjager ikke skal forfølge viltet i mer enn ca. 10-20 minutter, avhengig av vilttettheteten der det jaktes. I Skåne i Sverige regner svenskene den perfakte kortjageren som en hund som ikke forfølger viltet mer enn i ca. 5-10 minutter, fordi det så mye småvilt der.
Typisk støtende hunder er apporterende fuglehunder (retrievere, spaniels og vannhunder) og noen terriere, men også vorsteh og noen støvere regnes som kortjagere.

3. Stående fuglehunder
Stående fuglehunder, som også kalles pointere, vorstehhunder og i noen grad bracker, er en gruppe hunder som typisk (instiktivt) tar stand (fryser fast i en stilling) og vender hodet (peker) mot byttet den har oppdaget. De brukes mest til jakt på fugl. Bakgrunn Pointerene oppsto trolig på midten av 1600-tallet. Mange mener de er etterkommere av spanske jakthunder, men dette spørsmålet er uklart.
Opprinnelig var imidlertid poiteren en hundetype man benyttet i samband med såkalt nettjakt. Når hunden tok stand kunne jegeren kaste nettet over fuglen eller småviltet. Jaktmetode Stående fuglehunder jakter helst fugl, men flere av rasene er også ypperlig egnet til jakt på småvilt. De finner som regel byttet gjennom såkalt overvær (luktmolekyler som svever fritt i luften), og da er det mest hensiktsmessig å jakte i motvind. Ideelt skal hunden jakte innenfor synsvidde av jegeren, men det skjer ikke alltid. Da skal hunden rapportere (komme tilbake til jegeren å si fra at den har funnet fugl), slik at denne kan følge med tilbake dit fuglen ligger. Der vil hunden på nytt ta stand, evt. avansere mot eller reise fuglen på jegerens kommando. Om fugl blir skutt skal hunden apportere.

Typer
Gruppen omfatter 2 segmenter med hunder, kalt engelske fuglehunder og kontinentale fuglehunder. Det er også en viss forskjell på engelske pointere og noen av de kontinentale pointerene, som gjerne regnes som mer allsidige/mangesidige i jaktformen. Dette skyldes at mange kontinentale pointere har blitt avlet for sine allsidighet med hensyn til byttetyper, men de engelske gjerne kun har blitt avlet for jakt på fugl. Mange hevder også at kontinentale pointere ofte er bedre egnet til jakt i skogsterreng enn engelske, som på sin side skal være ypperlige i åpent terreng (herunder snaufjell). Om denne påstanden må man imidlertid gjerne ta en rekke forbehold, både rasemessig og på individuelt grunnlag.