DogLex
 
DogLex
Søk etter det som interesserer deg.


Små tibetanske hunderaser
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Små tibetanske hunderaser er en liten gruppe tamhunder som tilhører seksjon 5 i FCIs gruppe av selskapshunder. Dette er små hunder som trolig har en opprinnelse fra Tibet, men som nødvendigvis ikke har oppstått der. Tre av dem har et tibetanske navn, mens den fjerde har et kinesisk navn. * Lhasa apso * Shih tzu * Tibetansk spaniel (også kalt jemtse apso) * Tibetansk terrier (også kalt dhokhi apso) Lhasa apso (FCI# 227) tilhører gruppen av små tibetanske hunderaser og stammer trolig opprinnelig fra fjellene i Tibet. Denne lille hunden hevdes å ha eksistert i århundrer og ha vært en favoritt i hjemlandet. Opprinnelse og alder Lhasa apso hevdes av mange å være en urhund og en nær slektning av små asiatiske hunderaser som tibetansk spaniel, shih tzu, tibetansk terrier og pekingeser (for å nevne noen). Hvem av disse hundene som er mest opprinnelig er imidlertid uklart. Skal man bedømme hundene etter deres praktiske og anatomiske egenskaper, må det bli den tibetanske spanielen (som slettes ikke er noen spaniel). Den har en pels som er nærmest perfekt tilpasset det ekstreme klimaet i Tibet, noe de andre ikke er i samme grad. Man snakker allikevel om hunder som beviselig er nært beslektet med hunder fra antikken og ulv[1], men de ble ikke endelig formet før på et mye senere stadium. Man snakker allikevel om en hund som beviselig er nært beslektet med hunder fra antikken og ulv, men den ble ikke endelig formet før på et mye senere stadium. Det genetiske utvalget viser også at lhasa apso er beslektet med gruppen av typiske gjeterhunder som shetland sheepdog, collie og belgisk fårehund (en grupe som forøvrig også inkluderer flere mynder (bl.a. irsk ulvehund, borzoi og greyhound). Tempelhunder fungerte som vakthunder og var små av praktiske årsaker, for de fungerte også som sengevarmere og fulgte gjerne i helene på sine «eiere» (munkene og andre mennesker) når disse hadde et ærend. Hundene munkene hadde ble betraktet som «små løver», noe som ga dem stor verdi og høy anseelse, for løven har en sentral plass i østlig kultur og symboliserer styrke og samhold. Denne kombinasjonen har ført til en rekke misforståelser. De små tibetanske hundene har i vestlig kultur feilaktig blitt kalt hellige, men det har de aldri blitt regnet som i Tibet. De ble heller aldri alet opp i klostrene spesielt, selv om nok noen også kom til i slike omgivelser. Tibetanere ser ikke på hunder som hellige, men deres buddhistiske tro på reinkarnasjon oppmuntrer til godhet mot alle dyr. Slik godhet kom gjerne til uttrykk rundt de hellige klostrene i Tibet, der gatene ofte var (og er) fulle av løshunder. Pilegrimens behandling av disse hundene har så feilaktig av vestlige blitt tatt til inntekt for at hundene som bodde i de hellige klostrene også var hellige. Hvor gammel lhasa apso er blir et sprøsmål om hvordan man regner alder. Som alle andre hunder nedstammer også denne fra urhunder, men dette er så fjernt i tid at det ikke på noen måte kan tas til inntekt til dagens hunderase. En rekke nettsteder og bøker om hunder har gått langt i å rettferdiggjøre at lhasa apso skal ha vært en slags favoritt for Dalai Lama gjennom århundrer, men dette medfører ikke riktighet og savner dokumentasjon. Lhasa apso har fått navn etter hovedstaden i Tibet, der såkalte apsohunder lever som løshunder. Navnet betyr rett og slett langhåret hund fra Lhasa. Det gjør de imidlertid over store deler av Tibet, der typen kalles apso (som betyr langhåret) og ser ganske annerledes ut i de utstillingshundene vi kjenner fra vesten. Lhasa apso og apso er da heler ikke samme hund. De skiller seg blant annet gjennom å ha ulik pelsstruktur. Lhasa apso kan derfor sies å være en moderne vestlig variant av den opprinnelige apsohunden, og som sådan ble den formet først i moderne tid. Til vesten kom apsohundene først mot slutten av 1920-tallet, og den første rasestandarden ble fastsatt i Storbritannia i 1934. Storbritannia er i dag også ansvarlig for rasestandarden. Man kan derfor hevde at lhasa apso først ble formet i perioden etter dette, og da helst av britiske oppdrettere på 1950-tallet og framover. Til Norge kom rasen først på 1970-tallet. Utseende, anatomi og fysikk Lhasa apso er en liten hund med langstrakt, kompakt kropp. Hodet er rundt og skallen noe smal. Måtlig stopp og rett neserygg. Snutepartiet må ikke være kvadratisk og den skal helst ha et komplett tannsett. Øynene er middels store og skal være mørke. Den har hengeører med rikelig hårbekledning. Ryggen er rett, bakdelen er velutviklet og lendet kraftig. alen er høyt ansat og har rikelig behåring. Den bæres over ryggen. Lemmene er korte og muskuløse, og labbene runde i formen (kattefot) og har sterke poter på undersiden. Idealhøyden er 25,4 cm for hanner, mens tispene gjerne er noe mindre. Vekten skal være 4-7 kg, avhengig av kjønn og type. Pelsen er lang og rikelig, slett og relativt hard (nærmest stri). Underullen er måtlig tett. Behåringen (hårtufsen) på hodet er lang og skal henge ned langs sidene. Snutepartiet har velutvilet skjegg. Flere farger og nyanser er tillatt, herunder også kombinasjoner med flere farger. Bruksområde Lhasa apso er en utpreget selskapshund og en meget hendig familiehund, som også har flotte kvaliteter som vakthund. Lynne og væremåte Av type er lhasa apso livlig, modig, selvsikker og lojal, men gjerne litt mistroisk overfor fremmede. Den vil varsle når det kommer fremmede, men det er ingen bråkebøtte som står å gjr hele dagen. Den regnes også som en stødig hund for barnefamilier. Pelsen trenger daglig stell, men rasen regnes ellers som sunn. Shih tzu (FCI# 208) tilhører gruppen av små tibetanske hunderaser og har røtter som strekker seg til fjellene i Tibet, men det er trolig en misforståelse rasen er tibetansk. Denne lille hunden hevdes å ha eksistert i århundrer og den var en favoritt blant aristokratiet i det tidligere Mansjuria og senere også i Kina. Opprinnelse og alder Opprinnelsen til shih tzu er uklar og omdiskutert. Den er neppe tibetansk, men har trolig blodslinjer som stammer fra både Tibet og Kina (Mansjuria). Opprinnelsen henger kanskje sammen med en hundegave (bestående av såkalte små løvehunder - ???, pinyin: Sh?zi G?u betyr «løvehund») gitt av Dalai Lama Lobsang Gyatso til herskerne av Mansjuria i 1643. Denne gaven må trolig sees i sammenheng med Mansjurias massive maktoppbygging på denne tiden, noe som ledet fram til den mansjurske invasjonen av Kina året etter. Man snakker allikevel om en hund som beviselig er nært beslektet med hunder fra antikken og ulv, men de ble ikke endelig formet før på et mye senere stadium. Det genetiske utvalget viser også at shih tzu er beslektet med gruppen av typiske gjeterhunder som shetland sheepdog, collie og belgisk fårehund (en grupe som forøvrig også inkluderer flere mynder (bl.a. irsk ulvehund, borzoi og greyhound). De små løvehundene skal ha blitt svært populære ved det keiserlige hoffet, noe som senere trolig førte fram til den hunden vi i dag kjenner som shih tzu. Hvor lang tid det tok å forme rasen vet man ikke, men at den har et kinesisk navn tyder på at det ikke kan ha skjedd før mot slutten av 1600-tallet. Ei heller vet man nøyaktig hvilke hunder som ligger til grunn for rasen, annet enn at de var små og trolig kom fra Tibet. Det leder til enten apso (som trolig er opprinnelsen til lhasa apso) og jemtse apso (tibetansk spaniel), eller en blanding av disse og andre små tibetanske hunder. Utformingen av shih tzu mener man imidlertid skjedde i Kina. Det har mest sannsynlig også inngått lokale små kinesiske hunder, deriblant trolig pekingeser. En vitenskapelig studie av hundens morfologiske og atferdsmessige karakter konkluderer med at shih tzu og lhasa apso er svært nært beslektet. Studien, som ikke inkluderer andre tibetanske hunderaser (og derfor ikke sier noe endelig om slektskapet), viser også at shih tzu er nærmere beslektet med pekingeser enn noen av de andre hundene som inngikk i studien. En større genetisk studie i hunderaser inkluderer shih tzu i gruppen av eldgamle hunderaser (typer som er flere hundre år gamle i sin opprinnelse), men dette blir av og til feilaktig tatt til inntekt for at hunderasen shih tzu like gammel. Imidlertid betyr det kun at shih tzu har et felles opphav med hunder i denne gruppen, som altså inneholder noen av de eldste hundene man kjenner til i dag. Det er imidlertid lite trolig at shih tzu kan hevdes å ha blitt formet før mot slutten av 1600-tallet, i og med at rasen ikke kan ha utviklet seg før etter 1643. Det er nemlig ingen ting som taler for at denne hunden har eksistert i Tibet. Rasenavnet er, i motsetning til tibetanske hunderaser, unektelig kinesisk av opprinnelse og betyr av tibetansk herkomst eller tibetansk klasse. At navnet er kinesisk mener nå stadig flere peker mot at det var opprinnelsen til denne hunden kineserne beskrev, altså gaven gitt fra Tibet i 1643, noe som også passer godt inn med de tradisjoner kineserne har med å sette navn på ting. Det er kjent at Kinas siste keiserinne, Cíx? (1835-1908), holdt shih tzu-hunder i sitt palass (først som regent ved keiserpalasset i Den forbudte by, senere som erkekeiserinne ved Sommerpalasset i Yiheyuan - begge i Beijing) like til sin død. Dame Daphne du Maurier (1907-1989), også kjent som Lady Browning, bragte de første eksemplaret av shih tzu til Storbritannia i 1930. Den kinesiske standarden er fra 1938. The Kennel Club anerkjente rasen i 1946, FCI i 1954. Utseende, anatomi og fysikk Shih tzu er en liten hund med langstrakt, kraftig kropp. Hodet er rundt og skallen ganske bred. Markert stopp og ca. 2,5 cm lang neserygg. Snutepartiet er bredt og kvadratisk og har kort nese. Øynene er store og runde og kan være mørke eller lyse, avhengig av pelsfargen. Den har relativt store hengeører og ed lange ytterører. Ryggen er rett, bakdelen er velutviklet og lendet kraftig. Halen er høyt ansatt og har rikelig behåring. Den bæres i bue over ryggen. Lemmene er korte og muskuløse, og labbene runde i formen (kattefot) og har sterke poter på undersiden. Høyden skal ikke overstige 26,7 cm. Vekten skal være 4,5-8,1 kg (idealvekt 4,5-7,3 kg), avhengig av kjønn og type. Pelsen er lang, tett og rikelig, slett og ganske glatt. Underullen er relativt tett. Behåringen på hodet er lang og henger ned langs sidene og over øynene. Snutepartiet har velutviklet mustasje og skjegg som vokser helt opp til nesen lans snutesidene. Alle farger er tillatt, men hos flerfargede hunder foretrekkes hvitt bles i pannen og hvit haletipp. Bruksområde Shih tzu er en utpreget selskapshund og en meget hendig familiehund, som også har flotte kvaliteter som vakthund. Den brukes også som utstillingshund. Lynne og væremåte Shih tzu er normal svært aktiv og selvstendig, men vennlig, lite støyende og glad i å leke. Overfor fremmede er den likegyldig, men den vil typisk varsle når det kommer folk den ikke kjenner. Den store pelsprakten krever daglig vedlikehold (kamming og børsting). Mange velger også å sett opp det lange pannehåret, slik at øynene blir frie. På grunn av den rike pelsen tåler denne hunden dårlig varme. Tibetansk spaniel (FCI# 231) tilhører gruppen av små tibetanske hunderaser og stammer trolig opprinnelig fra fjellene i Tibet. Denne lille hunden har gjennom århundrer vært en favoritt. Opprinnelse og alder Tempelhunder var hunder som de buddhistiske munkene omga seg med. Som regel spesielt små hunder som de fikk i gave av lokalbefolkningen eller pilegrimer som besøkte klostret. Tempelhunder fungerte som vakthunder og var små av praktiske årsaker, for de fungerte også som sengevarmere og fulgt gjerne i helene på sine eiere (tibetanske munker) når han hadde et ærend utenfor klostret. Slike hunder ble betraktet som «små løver», noe som ga dem stor verdi og høy anseelse, for løven har en sentral plass i østlig kultur og symboliserer styrke og samhold. Denne kombinasjonen har ført til en rekke misforståelser. De små tibetanske hundene har i vestlig kultur feilaktig blitt kalt hellige, men det har de aldri blitt regnet som i Tibet. De ble heller aldri alet opp i klostrene spesielt, selv om nok noen også kom til i slike omgivelser. Tibetanere ser ikke på hunder som hellige, men deres buddhistiske tro på reinkarnasjon oppmuntrer til godhet mot alle dyr. Slik godhet kom gjerne til uttrykk rundt de hellige klostrene i Tibet, der gatene ofte var (og er) fulle av løshunder. Pilegrimens behandling av disse hundene har så feilaktig av vestlige turister blitt tatt til inntekt for at hundene som bodde i de hellige klostrene også var hellige. Når tibben egentlig oppsto vet ingen, men i mer enn 3 000 år gammel østlig kunst er det funnet avbildinger av hunder som kan påminne om tibetansk spaniel. Å hevde at den er så gammel blir imidlertid feil, men gammel er den. Arkeologiske utgravninger datert til perioden 950-150 f.Kr. (av professor Ludvic von Schulmuth, 1935) viser også at hunder på samme størrelse eksisterte i Tibet på denne tiden, men selv om det godt kan ha vært tidlige tibber er det umulig å hevde noe sikkert om dette på bakgrunn av fossile funn. På tibetansk kaller man denne hunden jemtse apso. Tibetanere refererer til alle hunder med lang pels som apso. Ordet er egentlig et derivat av ordet rapso, som per definisjon betyr geitelignende og refererer til pelsen på de små langhårede geitene som finnes i landet. Ordet jemtse refererer til lengden og kvaliteten på pelsen og betyr rett og slett myk pels. Når denne hunden har fått benevnelsen spaniel i vesten så kan man saktens undre seg hvorfor, for den slett ingen spaniel. Så langt historien går tilbake i tid har denne hunden primært vært en kombinert selskapshund og vakthund. I Tibet lå den gjerne på tempelmuren og skuet utover landskapet. Kom det fremmede varslet den skarpt og konsist. Den har fortsatt utmerkede vakthundegenskaper, men den er ingen «gneldre hund». Jemtse apso nevnes i skriftlige kilder fra perioden 225-206 f.Kr., men siden det ikke finnes avbildinger i kildene kan man ikke hevde verken slektskap eller likhet. Tibetansk språk beskriver også hunder i så generelle vendinger at man umulig kan overføre begrepet til dagens hunder. Årsaken til at man mener at tibben stammer fra Tibet ligger i funnet av noen jadefigurer med utsmykninger som i meget stor grad ligner tibbe. Figurene er datert til 1644 e.Kr. Dette var ett år etter at Lobsang Gyatso (1617-1682), den 5. Dalai Lama (1642–1682), ga «små løvehunder» i gave til det keiserlige hoffet i Mandsjuria (som på den tiden styrte i store deler av Kina). Etterkommerne av disse hundene ble svært populære både i Mandsjuria og i Yunnan provinsen i Kina (som også fikk hunder fra Tibet). Disse hundegavene har siden blitt tatt til inntekt for at det var shih tzu hunder, men dette støttes på ingen måte av den dokumentasjonen som finnes. Tvert om, stadig flere mener nå at de små løvehundene trolig ble til shih tzu på et (mye) senere tidspunkt. Shih tzu er en kinesisk beskrivelse som oversatt til norsk betyr hund fra hans hellighet (underforstått gitt i gave fra Dalai Lama). Denne beskrivelsen (oversettelsen) er trolig misforstått her i vesten og tatt til inntekt for at shih tzu var tibetansk, men det var altså opprinnelsen til shih tzu kineserne beskrev. Shih tzu er altså et produkt av mandsjurisk eller kinesisk avl, der sikkert også andre små pelsrike lokale hunder har inngått. Dette forklarer hvorfor shih tzu har et kinesisk navn, men ingen tibetansk beskrivelse. I Tibet og Sentral-Asia for øvrig har det gjennom århundrer eksistert en tradisjon med å gi tempelhunder i gave til lokale herskere. Utover på 1700- og 1800-tallet ekspanderte denne tradisjonen kraftig, noe som resulterte i at lokale «små løver» også ble sendt tilbake til Tibet som motgaver. Denne praksisen var fortsatt i bruk så sent som i 1908, men siden da har den kuliminert. På grunn av denne tradisjonen mener imidlertid mange kynologer at tibben kan ha et felles opphav med raser som pekingeser, lhasa apso, shih tzu og tibetansk terrier (for å nevne noen). Det er imidlertid viktig å understreke at dette aldri har blitt skikkelig dokumentert, og man vet heller ikke hvem av dem som er den mest opprinnelige av de. Det må derfor nevnes at det er flere som tar begrepet «små løver» til inntekt for nettopp sin hunderase, uten å ta hensyn til fakta. Lhasa apso er et eksempel på dette. De kalles også «små løver», men lite som taler for at en hund med så vidt upraktisk pels kan ha fått innpass i den strenge tibetanske kulturen. Derimot er det mye som taler for at lhasa apso er et resultat av kryssavl der tibetansk spaniel (jemtse apso) og kanskje andre lignende hunder inngår, fordi lhasa apso av og til gir avkom som til forveksling ligner mye på tibber. Disse spesielle variantene av lhasa apso kalles prapsos. Tibber gir imidlertid aldri avkom som ligner lhasa apso. Tibetansk spaniel er utvilsomt den småhunden som er best tilpasset klimaet og forholdene i Tibet, fordi pelsens struktur er av en slik art at snø, regn og kulde vil hindre hunden i minst mulig grad. Om man kikker på det som finnes av tidlig moderne dokumentasjon om tibetanske hunder finner man heller ingen referanser til verken lhasa apso eller shih tzu. Derimot nevnes dhokhi apso, som altså er synonym med tibetansk terrier. Tibetanske hundedommere regner imidlertid denne hunden som en liten mastiff, noe som helt utelukker at den kan ha vært en liten løvehund. Derimot nevnes en liten strihåret hund med skjegg, kalt ursu apso. Denne er imidlertid ukjent her i vesten, i likhet med en rekke andre lokale hunder i Tibet. De tidligste anslagene hevder at tibetanske spaniels kom til Europa med vestlige misjonærer alt på 1400-tallet. Det er ikke umulig, men det har aldri blitt ført bevis for noe slikt. Faktisk kjente man ikke til denne hunden i Europa før den dukket opp i Storbritannia i 1895. Tre år senere, i 1898, ble stilt ut for første gang på en hundeutstilling. Dagens tibber kan derfor sies å være et produkt av avl på de britiske øyene, men særlig populær ble den ikke før på 1950-tallet. Derfra har så interessen for hunden spredt seg til resten av Europa og Nord-Amerika. Utseende, anatomi og fysikk Tibetansk spaniel er en liten, aktiv og våken hund, som kan holde seg frisk og aktiv opp til 15-16 års alderen. Det eneste tegnet på at hunden begynner å komme til skjells år og alder, er at han blir litt gråere rundt snuten. Mankehøyden skal være rundt 25,5 cm (23-27,5 cm) og ideell vekt er 4,1 - 6,8 kg. Kroppen er noe lenger enn mankehøyden, og hodet lite i forhold til kroppen. Pelsen skal ha en silkeaktig struktur og er glatt i ansiktet og på frambeina. Moderat lang på kroppen, glatt tilliggende. Fin og tett underull. Tispene har en tendens til å ha mindre pels enn hannene. Alle farger og kombinasjoner er tillatt. Rasen er sunn og sterk. Bruksområde Tibetansk spaniel er en flott utpreget selskapshund med gode vakthundegenskaper. Den vil utgjøre en perfekt familiehund for folk som har litt erfaring med hunder som har litt primitiv atferd. Rasen er også en stadig mer populær utstillingshund. Likeså har den en rekke flotte brukshundegenskaper, ikke minst innen forskjellige former for hundesport. Lynne og væremåte Tibben er en livlig, energisk, oppmerksom, overraskende hurtig og meget smidig og bevegelig liten hund. Mange kaller den en «stor hund i liten kropp». Den er rolig, snill, lojal og forsiktig av vesen, men gjerne litt egenrådig og selvstendig. Tibber «tenker selv» og drar sine egne konklusjoner, som ikke alltid stemmer overens med det eierne ønsker. Tibbeeiere forklarer gjerne denne atferden som «kattelignende», men dette er ingen katt. Kynologer og forskere forklarer slik atferd som primitiv, men det ligger intet negativt i denne beskrivelsen. Det har rett og slett med overlevelsesinstinktet å gjøre. I praksis betyr det at den ikke stormer mot fremmede, men heller har en litt forsiktig framtreden og tilbakkeholden framferd. Den liker ikke at fremmede kaster seg om halsen på den, uten først å ha hilst skikkelig. Det betyr også at den gjerne trekker seg litt unna i situasjoner den ikke har erfaring med, men det må på ingen måte forveksles med frykt eller nervøsitet. Det betyr bare at den har en sterk flokkfølelse og ikke renner gatelangs alene, men heller holder seg i nærheten av sin egen flokk – eierne – og beskytter deres felles interesser. Det er den primitive atferden som gjør tibben til en ypperlig vakthund og en trofast og meget lojal kamerat. Det tar kanskje litt tid å komme den nær innpå livet for fremmede, men har du først vunnet dens tillit er den lojal til «the bitter end» som engelskmennene sier. Den vil varsle (flokken) når det kommer fremmede, men den blir ikke stående å bjeffe i tide og utide. Den vil følge sine eiere i tykt og tynt, fordi flokkinstinktet stikker så dypt, og den vil være lojal mot dem den er glad i til livet ebber ut av den. I den grad man kan hevde at hunder er barnevennlige, så har tibben utmerkede egenskaper som familiehund. Den elsker å leke og ser ut til å ha uttømmelig med energi og overskudd. Dens forsiktige natur gjør den også til en god barnehund, men som alle hunder trenger den tilvenning til barn fra valpestadiet for å bli trygg omkring barn. Hunder skal imidlertid aldri være alene med barn, ikke engang for noen sekunder. Barn er nemlig utilregnelige og kan komme i skade for å gjøre hunden vondt. Alle hunder vil da naturlig forsøke å komme seg unna, og om den ikke har en annen mulighet kan den klype hardt for å forsvare seg. Tibber er i så måte intet unntak. Annet Tibetansk spaniel er en sunn hunderase uten genetisk arvelige sykdommer, bortsett fra øyensykdommen PRA. Pelsen trenger vedlikehold to til tre ganger i uken eller oftere, litt avhengig av hvor hunden ferdes.