Basenji
Sammenlikne med:   

Basenji


Størrelse:
Aktivitet:
Pelsstell:
Passer for:
Allergi:

 
Basenji:
FCI:
Anerkjent av FCI
FCI nummer: 043
Gruppe 5: Spisshunder
Seksjon 6: Primitive raser
 
AKC:
Anerkjent av AKC
Hound
Most hounds share the common ancestral trait of being used for hunting. Some use acute scenting powers to follow a trail. Others demonstrate a phenomenal gift of stamina as they relentlessly run down quarry. Beyond this, however, generalizations about hounds are hard to come by, since the Group encompasses quite a diverse lot. There are Pharaoh Hounds, Norwegian Elkhounds, Afghans and Beagles, among others. Some hounds share the distinct ability to produce a unique sound known as baying. You'd best sample this sound before you decide to get a hound of your own to be sure it's your cup of tea.
ANDRE NAVN: Kongohund, snakkehund, zandehund, nyam-nyam
 
STØRRELSE: Liten
VEKT: Hann: 9,5-11kg
Tispe: 9,5-11kg
HØYDE: Hann: 40-43cm
Tispe: 40-43cm
FARGE(R): rød, sort, rød og hvir, svart og tan
PELSLENGDE: Kort
PELS: Blank, tilliggende med fin struktur
PELSSTELL: Lite
ALLERGI: Ja
AKTIVITET: Mye
 

Treff i DogLex

Basenji
Molosser
[...molosser er betegnelsen på en gruppe hunder med tung og massiv kroppsbygning. andre ord for molosser er mastiff og dogge, selv om begrepet molosser fa...]
Pariahunder
[...pariahunder (av tamilsk paraiyar, som betyr omstreifende og egentlig refererer til en tamilsk folkegruppe av kasteløs rang, nå mer kalt daliter) refer...]
Spisshunder
[...spisshund (også kalt spets og spitz) er betegnelsen på en gruppe hunder som deler en rekke morfologiske- og anatomiske fellestrekk. det mest i øyenfal...]
 

Basenjiens historie
Basenji er en meget gammel hunderase. Skjelettfunn som stammer fra gamle Egypt, ca. 3000 år f.Kr., er meget lik dagens basenji. Da Egypts gamle sivilisasjon falt, forsvant også mange av sporene etter basenji. På midten av 1800-tallet begynte oppdagelsesreisende å rapportere om en underlig hunderase som ble kalt Kongo-terrier, Bongo, Nyam-Nyam, Zandehund, Ango-Angari og Snakkehund. Felles for navnene var at det var rasen basenji som skjulte seg bak. Rasen hadde antakelig fulgt folkeslag nedover Nilen, og senere spredt seg til Øst- og Vest-Afrika. Opprinnelig ble hunden brukt til jakt, og det er da også fortsatt dens funksjon i dagens Afrika. Basenjien jager ved hjelp av synet, men den gode luktesansen og hørselen spiller også en viktig rolle. I Afrika jager basenjiene byttet mot jegerne som har spent opp et nett. Under jakten er hundene utstyrt med bjeller som hjelper eieren med å lokalisere hunden.

Det er mange grunner til at det tok tid før denne særegne hunden ble etablert som rase i Europa. Rasens pionerer erfarte ganske raskt at det ikke var enkelt å få kjøpt en basenji. De aller fleste forespørsler om å kjøpe valp ble raskt avslått, afrikanerne ville nødig skille seg ad med sine jakthunder. En god jakthund ble ansett for å ha større verdi enn en kone, så en del av pionerene ble tilbudt å få kjøpe en datter framfor en valp! Det ble da likevel solgt noen få valper, men disse første importene til England døde underveis, eller av sykdom under karantenetiden. Basenjien var ikke motstandsdyktig mot de virus som var vanlige i den vestlige verden. Lady Helen Nutting var den av de første pionerene som kom lengst, men hun ga opp da hennes basenjier døde av valpevaksinasjonen etter først å ha overlevd en strabasiøs reise, og seks måneder i karantene. I 1936 lyktes det endelig Mrs. Olivia Burns (kennel "of Blean") å ta inn basenjier til England. Fra England, som er rasens hjemland, har den så blitt spredt til resten av den vestlige verden. Ms. Veronica Tudor-Williams, rasens aller fremste pioner og innehaver av kennel "of the Congo", reiste til Sudan i 1959 på leting etter flere basenjier. Hun kom tilbake til England med den legendariske tispa Fula of the Congo. Går man langt nok tilbake i stamtavlene på våre dagers basenjier, vil vi se at de fleste nedstammer fra Fula. Rasen kom for første gang til Norge i 1953. På 60- og 70-tallet var det en del basenjier i Norge, alle oppdrettet av Pamela Steineger (kennel Rossanty). Disse blodslinjene er nå dessverre utdødd. Rundt midten av 80-tallet kom rasen så på nytt til Norge, hovedsakelig via svenske og engelske importer, og siden har den vært her.