Tysk Spitz
Sammenlikne med:   

Tysk Spitz


Størrelse:
Aktivitet:
Pelsstell:
Passer for:
Allergi:

 
Tysk Spitz:
FCI:
Anerkjent av FCI
FCI nummer: 097
Gruppe 5: Spisshunder
Seksjon 4: Europeiske spisshundraser
 
AKC:
Anerkjent av AKC
Foundation Stock Service (FSS)
Each of the following breeds has been accepted for recording in the AKC Foundation Stock Service®. The AKC provides this service to allow these purebred breeds to continue to develop while providing them with the security of a reliable and reputable avenue to maintain their records. FSS® breeds are not eligible for AKC registration. Several of the FSS breeds are approved to compete in AKC Companion Events. To review the complete list of breeds approved to compete in companion events, click here. Contact information is available for a majority of the Foundation Stock Service® breeds. The AKC does not recommend one club over another. None of the clubs are affiliated with the AKC at this time (except for the coonhound national breed clubs).
ANDRE NAVN: German Spitz
 
STØRRELSE: Liten
VEKT: Hann: -
Tispe: -
HØYDE: Hann: -
Tispe: -
FARGE(R):
PELSSTELL: Endel
ALLERGI: Ja
AKTIVITET: Mye
 

Treff i DogLex

Tysk Spitz
Spisshunder
[...spisshund (også kalt spets og spitz) er betegnelsen på en gruppe hunder som deler en rekke morfologiske- og anatomiske fellestrekk. det mest i øyenfal...]
 

Opprinnelsesmessig er hunderasen plassert i Tyskland, men det er trolig mer korrekt å si at den oppsto i det kontinentale Europa. Mange mener at den nedstammer fra steinalderens såkalte torvhunder (Canis familiaris palustris) og neolittiske spisshunder, men dette medfører ikke riktighet. Flere regner den også som Europas eldste hunderase, men dette har sammenheng med førstnevnte teori og medfører derfor heller ikke riktighet, selv om typen hund utvilsomt er gammel. Type og rase er imidlertid to forskjellige ting.

Man har regnet med at rasen deler opphav med de nordiske spisshundene, deriblant samojed (som trolig er en av rasens tidlige forfedre). Dette støttes av nyere forskning, blant annet i en studie publisert i det vitenskapelige magasinet Science den 21. mai 2004[1]. Studien viser imidlertid også at rasen har et betydelig innslag av minst en annen hunderase, men den sier ingen ting om hvilken rase. Derimot går det fram at det må være en gjeterhundtype. Noe konkret om rasen alder er det umulig å si noe sikkert om, annet enn at variantene som mange andre hunderaser gjennomgikk en rivende utvikling mot slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet.

Keeshond, som ellers i Europa gjerne kalles ulvespitz på grunn av pelsfargen, har fått sitt navn etter hollenderen Cornelis (Kees) de Gyselar, som på 1700-tallet gjorde revolt mot den hollandske kronen, Huset Oranien, og derfor fikk en slags heltestatus i hjemlandet i ettertid. Det sies at han hadde en keeshond (eller en hund som lignet) i våpenskjoldet sitt. Han tapte kampen mot kronen, noe som skal ha ført til at «rasen» nærmest forsvant i mer enn hundre år. Den dukket imidlertid opp igjen på 1800-tallet, da det ble igangsatt avlsarbeider i både Holland og England for å bringe den fram i lyset igjen. Det er vel derfor korrekt å tidfeste disse hundene som rase til denne perioden, selv om variantene har aner som går mye lenger tilbake i tid. Til tross for at keeshond anerkjennes som tysk av FCI, er den Hollands nasjonalhund.

Pomeranian, er en mindre variant av kleinspitz skapt av britiske oppdrettere på 1800-tallet. Den er oppkalt etter Pommern, der opprinnelsen antas å stamme fra. Dronning Victoria av England har fått æren av å ha gjort rasen kjent og populær, og selv om den regnes som en tysk rase, var det engelskmennene som renavlet og videreutviklet denne lille hunden. De senere års streben etter stadig mindre hunder har gjort at pomeranian har blitt stadig mindre i størrelse. Tidligere var det vanlig at den veide ca. 3,5 kg, men i dag er det mer vanlig at den veier omkring 2 kg. Til Norge kom denne populære hunden alt før første verdenskrig.

Den første raseklubben ble dannet i Frankrike alt i 1935. Rasestandarden er fra 1990.