Groenendael
Sammenlikne med:   

Groenendael


Størrelse:
Aktivitet:
Pelsstell:
Passer for:
Allergi:

 
Groenendael:
FCI:
Anerkjent av FCI
FCI nummer: 015
Gruppe 1: Bruks-, hyrde- og gjeterhunder
Seksjon 1: Fårehunder
 
AKC:
Anerkjent av AKC
Herding
The Herding Group, created in 1983, is the newest AKC classification; its members were formerly members of the Working Group. All breeds share the fabulous ability to control the movement of other animals. A remarkable example is the low-set Corgi, perhaps one foot tall at the shoulders, that can drive a herd of cows many times its size to pasture by leaping and nipping at their heels. The vast majority of Herding dogs, as household pets, never cross paths with a farm animal. Nevertheless, pure instinct prompts many of these dogs to gently herd their owners, especially the children of the family. In general, these intelligent dogs make excellent companions and respond beautifully to training exercises.
ANDRE NAVN: Belgian Sheepdog, Chien de Berger Belge
 
STØRRELSE: Middels
VEKT: Hann: 22-28kg
Tispe: 20-26kg
HØYDE: Hann: 60-66cm
Tispe: 56-62cm
FARGE(R): Svart
PELSLENGDE: Lang
PELS: Myk overpels med mye underull
PELSSTELL: Endel
ALLERGI: Ja
AKTIVITET: Mye
 

Treff i DogLex

Groenendael
Hundens opprinnelse
[...opprinnelsen hundens opprinnelse, eller rettere sagt ulvens utviklig til hund, startet trolig for ca. 60 000-135 000 år siden. det har moderne ...]
Hunderase
[...hunderase og rasehund er begrep man gjerne bruker når en ønsker å beskrive såkalte raserene tamhunder, men informasjonen nede...]
Hva er en hunderase
[...rase er en kategori brukt i den biologiske systematikken. en rase er en lokal eller fremavlet variant av en art. organisasjoner som f.eks. fci og nkk ...]
Tamhund
[...tamhund (canis lupus familiaris), i norge også kalt hund, bisk, bikkje, kjøter og menneskets beste venn, er i realiteten en domestisert ulv som mennes...]
 

Rasestandard

En rasestandard er et teoretisk verktøy som definerer (beskriver) hvordan et dyr i teorien skal se ut, for eksempel hunder og katter. Rasestandarden er altså et idealbilde av dyret, men ofte beskrives også uønskede eksteriørmessige, anatomiske feil og mangler. I noen grad beskriver også en rasestandard dyrets psykologiske- og bruksmessige egenskaper, samt hjemland og opprinnelsesland. Hjemlandet er i så måte det land som har ansvaret for rasestandarden, men man må være klar over at en rasestandard allikevel kan variere fra land til land. Ikke minst som følge av nasjonal praksis.

Standardens hensikt

Hensikten med en rasestandard er å trygge (sikre) og forbedre en rase eller rasevarietets genetiske framtid, gjennom å definere et bilde av hva som er ønsket og uønsket, slik at avl på disse egenskapene fremmes. Fra tid til annen kan rasestandarder bli oppdatert (justert).

Standardens voktere

Rasestandardenes voktere er gjerne internasjonale og nasjonale registre, f.eks. ulike lands kennelklubber, rasedyrforbund eller avl- og oppdrettsslag.

Såkalte eksteriørdommere (også kalt dommere) blir trent opp i å tyde og tolke rasestandardene, for derigjennom å kunne bedømme de dyr som stilles ut opp mot denne. En slik utdanning tar gjerne mange år å fullføre. Dommerens objektivitet og fagkunnskap (erfaring og kunnskap) er selvsagt svært viktig for resultatet, og derav rasens utvikling og framtid.

Problemstillinger

I mange tilfeller er en enkelt dommers oppfatning av et dyr også hele grunnlaget for resultatet av bedømingen. Dersom dommmeren objektivitet og faglige kunnskap ikke er god nok, kan man få uønskede varige endringer i en rase på sikt. Slikt skjer dessverre også alt for ofte, og kommer særlig til uttrykk innenfor bedømning av kjæledyr.

I de senere år har man alt ofte sett at dommere framelsker ekstremiteter, f.eks. i bedøming av ulike hunderaser. Rynkete hunder blir stadig mer rynket, små hunder blir mindre og større hunder blir større. Noen hunder har sågar blitt så ekstreme i sin anatomi at de har fått problemer med å puste og å føde sitt eget avkom.

Et problem med bedømniger innenfor kjæledyrorganisasjonene er at dommeren i mange tilfeller selv er både oppdretter og utstiller i samme land. Selv om dommeren ikke kan bedømme egne dyr, kan man tenke seg at objektiviteten ovenfor konkurrerende oppdrettere kan slå negativt ut. Et resultat av denne muligheten kan komme til uttrykk gjennom at noen mennesker ikke ønsker å stille ut sine dyr ovenfor bestemte dommere, selv om det ikke finnes et dokumenterbart grunnlag for å hevde at dommeren ikke er ærlig og objektiv.