Stående fuglehunder

Stående fuglehunder, som også kalles pointere, vorstehhunder og i noen grad bracker, er en gruppe hunder som typisk (instiktivt) tar stand (fryser fast i en stilling) og vender hodet (peker) mot byttet den har oppdaget. De brukes mest til jakt på fugl.

Pointerene oppsto trolig på midten av 1600-tallet. Mange mener de er etterkommere av spanske jakthunder, men dette spørsmålet er uklart. Opprinnelig var imidlertid poiteren en hundetype man benyttet i samband med såkalt nettjakt. Når hunden tok stand kunne jegeren kaste nettet over fuglen eller småviltet.

Stående fuglehunder jakter helst fugl, men flere av rasene er også ypperlig egnet til jakt på småvilt. De finner som regel byttet gjennom såkalt overvær (luktmolekyler som svever fritt i luften), og da er det mest hensiktsmessig å jakte i motvind.

Ideelt skal hunden jakte innenfor synsvidde av jegeren, men det skjer ikke alltid. Da skal hunden rapportere (komme tilbake til jegeren å si fra at den har funnet fugl), slik at denne kan følge med tilbake dit fuglen ligger. Der vil hunden på nytt ta stand, evt. avansere mot eller reise fuglen på jegerens kommando. Om fugl blir skutt skal hunden apportere.

Gruppen omfatter 2 segmenter med hunder, kalt engelske fuglehunder og kontinentale fuglehunder. Det er også en viss forskjell på engelske pointere og noen av de kontinentale pointerene, som gjerne regnes som mer allsidige/mangesidige i jaktformen. Dette skyldes at mange kontinentale pointere har blitt avlet for sine allsidighet med hensyn til byttetyper, men de engelske gjerne kun har blitt avlet for jakt på fugl. Mange hevder også at kontinentale pointere ofte er bedre egnet til jakt i skogsterreng enn engelske, som på sin side skal være ypperlige i åpent terreng (herunder snaufjell). Om denne påstanden må man imidlertid gjerne ta en rekke forbehold, både rasemessig og på individuelt grunnlag.