Koreansk jindo er en velproporsjonert middels stor spisshund. Skulderhøyde og kroppslengde skal i følge FCIs rasestandard ha et forhold på 10:10,5. Kraftig og moderat dypt bryst, men ikke for bredt. Dypeste punktet er rett over albuene, men også akseptert på linje med albuene. Godt hvelvete ribben. Velutviklet forbryst. Hodet er formet som en stump kile sett ovenfra, noe som gjør at hunden ikke virker klumpete eller grov. Middels store ører, trekantede, tykke og stående. Ansatt verken høyt eller lavt, lett fremoverhellende i linje med nakkebuen. Det er ønskelig at innsiden av ørene er dekket av fin og tett pels. Halsen er tykk uten løs halshud. Meget muskuløs og sterk. Halsen bæres stolt og med god nakkebue. Halen bæres ringlet eller sigdformet over ryggen. Livlig, hurtig, sterk, våken og verdig.

Dekkhårene består av et stivt hårlag som står noe ut fra kroppen. Pelsen på hodet, bena og ørene noe kortere enn pelsen på kroppen, men den er noe lengre på halsen, manken, ryggen og på bakparten. Pelsen på halen og baksiden av lårene lengre enn resten av kroppen (busket). Farger som tilllates er rød, hvit, sort, sort og tan, ulvegrå og tigret. I Korea aksepteres kun hvit og rødgul/brungul (såkalt tan), selv om en rekke andre farger også finnes der (herunder også fargekombinasjoner).

Utstillingshunder i vesten har litt andre mål enn de som regnes som det normale i hjemlandet. Hanner skal måle 50–55 cm (ideelt 53-54 cm) i skulderhøyde og veie 18–23 kg. Tisper skal måle 45–50 cm (ideelt 48-49 cm) i skulderhøyde og veie 15–19 kg. For hunder som lever på Jindo er høyden for hanner normalt 45-55 cm og vekten ca. 15-20 kg, mens tispene blir 43-52 cm og gjerne veier ca. 10-15 kg.

Man kan altså slå fast at det finnes en fysisk forskjell mellom etterkommere av de jindohunder som har blitt eksportert ut fra Korea og de som befinner seg i hjemlandet. Koreanske kynologer hevder at dette skylds at hundene som opprinnelig ble bragt til USA og danner grunnlaget for vestlig oppdrett ikke var rasetypiske i utgangspunktet. Koreanske hunder har dessuten mer kjønnspreg enn hunder i vestlig oppdrett.

Koreansk jindo er en meget god jakthund som har en usedvanlig høyt utviklet stedsans. Den er også kjent for alltid å vende tilbake til bostedet, uansett hvor langt unna den måtte befinne seg. Opprinnelig jaktet den villsvin og hjortedyr, men den kan brukes til mange former for jakt i hjemlandet, der hunder med rødlige øyne regnes som de beste jakthundene. Siden koreansk jindo er en urhundtype, er den meget hurtig, energisk og utholdende. Den bruker både luktesansen, hørsel og syn like aktivt når den jakter. I land med forbud mot hetsjakt (som det er i Norge og Skandinavia forøvrig), kan man derfor ikke bruke denne hunden som løshund. Den er imidlertid også en ypperlig ledhund.

Rasen er også en ypperlig brukshund forøverig, enten som tjenestehund eller innen ulike former for hundesport. Rasen regnes også som en god vakthund. For de rette menneske blir den også en flott familiehund, og ikke minst en spennende og meget sjelden utstillingshund.

Koreansk jindo er en primitiv hund med et sterkt jaktinstinkt. Den er modig, våken og svært lojal, men gjerne reservert og skeptisk til fremmede. Den er typisk dominant ovenfor andre hunder og kan være territorial. Den må ikke domineres, men trenger en tydelig leder. Den regnes som varsom og snill med egne barn, men barn må aldri overlates alene med slike hunder. Den trenger mye mosjon og psykiske oppgaver for å trives godt. Rasen bør ikke være et førstevalg for annet enn meget erfarne hundefolk.

Rasen har en normalt krav til pelstell og regnes som svært sunn.