Podenco ibicenco er en hunderase som i Norge også er kjent som ibizahund, mens den ellers i Europa også kjent som mallocahund og menorcahund. Tidligere har den også gått under navnet fransk mynde. Som sådan anerkjennes rasen internasjonalt av FCI som en primitiv spisshund i gruppe 5 seksjon 7.

annonse

annonse

annonse

Podenco ibicenco har en morfologi og anatomi som ligner myndenes, men den har stående spisse ører. Den har en noe langstrakt og svært muskuløs kropp med rene linjer og lange flate og tørre muskler. Hodet er langstrakt og skallen smal og flat. Ørene er middels store og ofte svært bevegelige, noe som ellers bare er vanlig blant pariahhunder og ville canider. Rasen har lange, slanke ben og kompakte labber, som alltid har hvite klør. Halen er høyt ansatt, lang og bæres sabelformet.

Podenco ibicenco kommer i to ulike pelsvarianter, korthåret, strihåret/langhåret. Den korthårede varianten skal ha slette, glatte og litt stive dekkhår, mens den strihårede varianten skal ha harde, strie og noe tettere dekkhår (som er noe mykere enn hos den korthårede), og som også er noe lengre. Det er dessuten ønskelig med skjegg på den strihårede varianten. Fargen kan være en kombinasjon av hvit og rød (mest ønskelig), ensfarget hvit eller ensfarget rød. Fawn er ikke tillatt på den korthårede varianten.

Normalt blir hannhunder ca. 66-72 cm i skulderhøyde og har en vekt på ca. 23 kg som voksen, mens tispene blir omkring 60-67 cm høye og vil veie ca. 19 kg.

I Norge er dette først og fremst en familiehund og utstillingshund, men den har også en rekke kvaliteter som jakthund. Podecoene jakter aktivt med både syn, hørsel og luktesans. Selv om den opprinelige jaktformen er hetsjakt, er denne hunden også egnet til andre jaktformer. Den har i så måte glimrende egenskaper som sporhund.

Podenco ibicenco er litt primitiv sammenlignet med vanlige hunder, så den passer nok best for folk som har litt erfaring fra før. Man må regne med at den er litt skeptisk og sky overfor fremmede, men den er normalt aldri aggressiv. Overfor medlemmene i familien er den gjerne godheten selv, trofast, lydig, leken og tolerant - den perfekte familiehund for mange. Den er imidlertid også gjerne egenrådig og rett rådsnar om den må, og den trives slett ikke alene. Den regnes som flink med egne barn.

Podenco ibicenco er en sunn rase med få helsemessige problemer.

Historikk for Podenco Ibicenco

Kyonologer har lenge hevdet at denne hunden nedstammer fra faraohund, og man har derfor regnet den som en slags urhund med røtter langt tilbake i tid (noen har hevdet opp mot 5 000 år). Fllere nyere studier viser imidlertid at så ikke er tilfellet, blant annet en gjort av den svenske forskeren Peter Savolainen. Han mener å kunne bevise at faraohunden ikke er mer enn ca. 150-200 år i sin nåværende form, gjennom sin kartlegging av hundens mtDNA. Dette støttes av en studie publisert i Science den 21. mai 2004. Den viser at podenco ibicenco er hund som har betydelig felles gener med typiske molossere og gjeterhunder, mens slektskapet til ulv er nærmest fraværende. Faraohund, på sin side, viser et fjærnt slektskap til ulv og spor av molosserlinjer, men bare et ubetydelig innslag av gjeterhundgener (Heidi G. Parker m.fl.[1]). Man kan derfor konkludere med at podenco ibicenco og faraohund ikke er nære slektninger, slik mange har antatt. Også slektskapet til mynder er fjernt, spesielt til de antatt eldste myndene.

Rasen var vanlig i Spania og Frankrike på 1800-tallet, og da spesielt i Languedoc, Roussillon og i Provence, der de skattet den som jakthund. Omkring 1880 ble det imidlertid forbudt å jakte hare med hetsende hunder i Frankrike, noe som gjorde denne hunden til en sjeldenhet i dette landet for ettertiden.

Til Norge kom denne hunden først i 1984, da Eli Marie Klepp importerte ei tispe i fra Sverige. Den het Sinsline Deby-to-Rosenhill (1984-1993) og ble mor til 12 valper. Podencoklubben ble stiftet i 1990 og organiserer størstedelen av disse hundene i Norge.