Welsh Terrier tilhører
FCI Gruppe 3 - Terriere

Gå tilbake til siden for Welsh Terrier

Terriere

Terriere er en gruppe hunder viss morfologi og anatomi har en rekke fellestrekk, men der størrelsen varierer mye. De fleste rasene er populære og kjære familiehunder, men er opprinnelig avlet som jakt- og kamphunder. De er dessuten kjent for å ha en svært energisk væremåte og et meget livlig termperament, og de er ofte dominante overfor andre hunder. Disse hundene inngår i FCIs gruppe 3 og er delt i 4 seksjoner.

Jakthundene

Terriere er britiske av opprinnelse. Akkurat når de oppsto vet man ikke nok om, men flere av dagens raser har aner tilbake til middelalderen. De var opprinnelig små hunder som ble avlet for jakt på byttedyr som søkte tilflukt i hi og underjordiske ganger, derfor måtte de også ha mot og lynhurtig reksjonsevne. Mange av de regnes derfor som hihunder. Disse kan også regnes som drivende hunder og hetsende hunder. På grunn av disse ferdighetene ble de også i stor grad benyttet til å utrydde skadedyr, f.eks. rotter, rev, grevling og oter. Dette kommer også til uttrykke i enkelte av rasenavnene, f.eks. hos foxterrier (reve terrier) og cairnterrier (steinrøys terrier). De fleste har imidlertid fått et rasenavn som henviser til stedet der rasen oppsto, og de langt fleste av de raser vi kjenner i dag oppsto på 1800-tallet.

Mange av disse små terriertypene har en ruhåret pelstype, ofte med øyenbryn, barter og rik behåring nedover beina. Dette skyldes ofte at de har jobbet som rottedrepere. Pelsen skulle være en slags «rustning» mot angrep fra rottene. Flere raser har også i utstrakt grad vært benyttet til revejakt, ofte i samarbeide med flokker av såkalte foxhound (en engelsk støvertype). Disse terrierne har gjerne en korthåret (glatt) pelstype der hvit er grunnfargen. Dette for at jegere og revehundene ikke skulle ta feil av terrieren og reven under jakten. Mange av disse hadde også jobb som renholdere og rottedrepere på båter. Slik ble terriergener spredd til stadig nye steder. Kerry blue terrier har skjegg, så den ikke skal bli skadet når den jakter på grevlig og rotter.

Kamphundene

På 1800-tallet oppsto det et nytt fenomen blant vanlige mennesker, nemlig at hundene ikke lenger bare måtte være nyttedyr. De kunne også benyttes til underholdning. Dette resulterte i de såkalte «kamphundene» (bull terriere), som ble avlet fram gjennom å krysse spesielt iherdige terrierraser med bulldograser. Den engelske staffordshire bullterrieren er i så måte nærmest for en stamfar å regne, men også vanlig bullterrier oppsto omtrent sammtidig. Også amerikanske pitbull terrier er et eksempel på disse hunderasene, som nå mer opplever å bli forbudte i flere land. Fellsestrekkene er en forholdvis liten og kompakt, med en muskuløs kropp og et rundt hode.

Opprinnelig ble slike hunder brukt til kamper mellom hunder og okser, men etter hvert ble også regulære hundekamper vanlig. Slike kamper foregikk i såkalte kampgroper (Pit's -derav navnet Pit Bull), der hundene i lag med sine eiere og en dommer. Det hendte at en hund kunne bli drept i kamp, den ble da erklært "dead game", det vil si at den kjempet til siste slutt.

Hundene brukes i kamp fordi de har en meget sterk mentalitet. Historisk sett var hunder som var brukt i kamp, familiehunder og gårdshunder. I tillegg til at de ble brukt i kamp skulle de også være rolige og omgjengelige overfor f.eks familiens barn og dyrene på gården.

Det som får en "kamphund" til å sloss, er dominans, og det holdt med at en hund snudde seg bort for at den skulle tape kampen. Det var også 3 mennesker til stede i kampene, og hundene måtte kunne kjempe med hverandre samtidig som de ikke skulle ha overslags aggresjon, det vil si at de kunne ikke fremvise noe tegn på eller bite et menneske, selv om det var en eier bak hver hund pluss en dommer i midten.

Bildet man får i dag av disse hundene er at de er små "monstere" som faktisk vil sloss, det er det ingen dyr som velger. Og en god og glad "kamphund" er en hund som ikke sloss. Det er eieren som tar hunden i en kamp, som er det ordentlige monsteret.