Griffon Bruxellois tilhører
FCI Gruppe 9 - Selskapshunder

Gå tilbake til siden for Griffon Bruxellois

Selskapshunder

Selskapshunder er en gruppe som består av heterogene hunderaser, raser som verken passer særlig godt inn i andre grupper eller sammen i denne gruppen. Dette er hunderaser som enten ikke lenger brukes til samme formål som de opprinnelig ble avlet for, eller som er avlet for selskapsformål.

De langt fleste rasene i denne gruppen er små, såkalte toyhunder, og kan derfor sies å ha en relativt homogen størrelse. Flere raser regnes som svært gamle, mens andre er skapt gjennom selektiv avl i moderne tid.

Mange av rasene har stor pelsprakt som gjør de nærmest ubrukelige til andre formål enn som selskapsdyr, men flere har også normal pelsprakt, og noen er hårløse og kalles derfor nakenhunder. De fleste må regnes som rene familiehunder, eventuelt en kombinasjon av familiehund og utstillingshund, men det finnes også eksempler på raser som er gode brukshunder, f.eks innen ulike former for hundesport eller som vakthunder. Flere raser kalles tempelhunder, fordi man mener de i tidligere tider kan ha vært brukt som kombinerte skadedyrbekjempere og vakthunder i templene. Flere av disse rasene kan derfor fortsatt ha egenskaper som jakthunder, men de er helt klart i mindretall. Det er mer vanlig å ha et dempet rovdyrinstinkt.

Mange selskapshundraser er svært populære hunderaser, men i Norge figurer kun tibetansk spaniel blant de ti mest populære rasene i landet[1]. Kikker man på NKKs statistikk for 2005 finner man imidlertid noen flere toyhunder blant de femti mest populære hunderasene i Norge.

I andre land har såkalte tekopphunder blitt svært populære i de senere år, men de har ikke oppnådd en lignende popularitet i Skandinavia. Tekopphunder har i mange land blitt en ren motesak, ofte som følge av verdenskjendisers omgang med slike hunder, noe som trolig passer dårlig med den jevne skandinavs syn på dyr. I så måte kan man også se at skandinavene ikke er like opptatt av å bekle sine kjæledyr, annet enn for nyttens del, som folk i andre land.

Et homogent problem blant småhunder er at de ofte får problemer med den dentale utrustninger med årene, noe mange mener skyldes småhundenes lavere tyggebehov. Med andre ord, de spiser mye mindre enn større hunder og får derfor ikke like mye tanngymnastikk. Dette kan man bøte på gjennom selv å pusse tennene til hunden med en tannbørste og tannkrem tilpasset hunder. Man bør også regelmessig fjærne plakk og eventuelt tannstein om det skulle oppstå. Plakk og tannstein gjør seg gjeldende som et gult belegg på tennene, og det vi kaller dårlig ånde (vond lukt fra munnen). Det finnes også en rekke tyggeprodukter som kan bidra til å avhjelpe problemet, men trolig ikke stoppe de.

Manglen på homogenitet i denne gruppen har ført til at disse hundene har blitt inndelt i hele 11 seksjoner av FCI, der de hører hjemme i gruppe 9.