Foxhound
Sammenlikne med:   

Foxhound


Størrelse:
Aktivitet:
Pelsstell:
Passer for:
Allergi:

 
Foxhound:
FCI:
Anerkjent av FCI
FCI nummer: 159
Gruppe 6: Drivende- og sporhunder
Seksjon 1: Drivende løshunder (støvere)
 
AKC:
Anerkjent av AKC
Hound
Most hounds share the common ancestral trait of being used for hunting. Some use acute scenting powers to follow a trail. Others demonstrate a phenomenal gift of stamina as they relentlessly run down quarry. Beyond this, however, generalizations about hounds are hard to come by, since the Group encompasses quite a diverse lot. There are Pharaoh Hounds, Norwegian Elkhounds, Afghans and Beagles, among others. Some hounds share the distinct ability to produce a unique sound known as baying. You'd best sample this sound before you decide to get a hound of your own to be sure it's your cup of tea.
ANDRE NAVN: engelsk foxhound
 
STØRRELSE: Stor
VEKT: Hann: 25-34kg
Tispe: 24-33kg
HØYDE: Hann: 53-63 cm
Tispe: 53-65 cm
FARGE(R): Brun med svarte og hvite områder
PELSLENGDE: Kort
PELSSTELL: Lite
ALLERGI: Ja
AKTIVITET: Svært mye
 

Treff i DogLex

Foxhound
Hetsjakt
[...hetsjakt er en jaktform der såkalte hetsende hunder renner etter byttet/viltet for å nedlegge det selv, men slik jakt er ikke lenger tilla...]
Parforsejakt
[...parforsejakt eller parforcejakt (av fransk par force = med vold, løpsjakt) er en type hetsjakt, en jaktform der et jaktlag av jegere jakter rødrev (i ...]
Støvere
[...støvere (av tysk stöbern, som betyr å jage opp eller fyke etter), er en gruppe med drivende jakthunder som jager vilt gjennom sporing og skjelling (så...]
Terriere
[...terriere er en gruppe hunder viss morfologi og anatomi har en rekke fellestrekk, men der størrelsen varierer mye. de fleste rasene er populære og kjær...]
 

Rasestandard

En rasestandard er et teoretisk verktøy som definerer (beskriver) hvordan et dyr i teorien skal se ut, for eksempel hunder og katter. Rasestandarden er altså et idealbilde av dyret, men ofte beskrives også uønskede eksteriørmessige, anatomiske feil og mangler. I noen grad beskriver også en rasestandard dyrets psykologiske- og bruksmessige egenskaper, samt hjemland og opprinnelsesland. Hjemlandet er i så måte det land som har ansvaret for rasestandarden, men man må være klar over at en rasestandard allikevel kan variere fra land til land. Ikke minst som følge av nasjonal praksis.

Standardens hensikt

Hensikten med en rasestandard er å trygge (sikre) og forbedre en rase eller rasevarietets genetiske framtid, gjennom å definere et bilde av hva som er ønsket og uønsket, slik at avl på disse egenskapene fremmes. Fra tid til annen kan rasestandarder bli oppdatert (justert).

Standardens voktere

Rasestandardenes voktere er gjerne internasjonale og nasjonale registre, f.eks. ulike lands kennelklubber, rasedyrforbund eller avl- og oppdrettsslag.

Såkalte eksteriørdommere (også kalt dommere) blir trent opp i å tyde og tolke rasestandardene, for derigjennom å kunne bedømme de dyr som stilles ut opp mot denne. En slik utdanning tar gjerne mange år å fullføre. Dommerens objektivitet og fagkunnskap (erfaring og kunnskap) er selvsagt svært viktig for resultatet, og derav rasens utvikling og framtid.

Problemstillinger

I mange tilfeller er en enkelt dommers oppfatning av et dyr også hele grunnlaget for resultatet av bedømingen. Dersom dommmeren objektivitet og faglige kunnskap ikke er god nok, kan man få uønskede varige endringer i en rase på sikt. Slikt skjer dessverre også alt for ofte, og kommer særlig til uttrykk innenfor bedømning av kjæledyr.

I de senere år har man alt ofte sett at dommere framelsker ekstremiteter, f.eks. i bedøming av ulike hunderaser. Rynkete hunder blir stadig mer rynket, små hunder blir mindre og større hunder blir større. Noen hunder har sågar blitt så ekstreme i sin anatomi at de har fått problemer med å puste og å føde sitt eget avkom.

Et problem med bedømniger innenfor kjæledyrorganisasjonene er at dommeren i mange tilfeller selv er både oppdretter og utstiller i samme land. Selv om dommeren ikke kan bedømme egne dyr, kan man tenke seg at objektiviteten ovenfor konkurrerende oppdrettere kan slå negativt ut. Et resultat av denne muligheten kan komme til uttrykk gjennom at noen mennesker ikke ønsker å stille ut sine dyr ovenfor bestemte dommere, selv om det ikke finnes et dokumenterbart grunnlag for å hevde at dommeren ikke er ærlig og objektiv.