Berner sennenhunden er en av de fire sennenhund- rasene, og absolutt den mest kjente og utbredte.

Trenger du å få gjort noe på gården er dette hunden for deg.
Gårdshunden som liker å trekke, den er kraftig bygget og har en medfødt vilje til å jobbe.
Spenn for den og kjør i vei, den elsker det. Hunden har det best når den får gjøre det den er fremavlet for.
Berneren kan trekke opp til 500 kg, ca. ti ganger sin egen vekt. Trass disse driftene bør ikke eieren presse hunden og man må ha rett utstyr og ikke overbelaste hunden på noen måte.
Berneren har navnet sitt etter kantonen Bern i Sveits. Enkelte mener den er opp til 200 år gammel.
Berner sennen hunden ble enn uunnværlig trekkhund, det betyr at den trakk vogner også. Med industrialismen ble trekkhunden erstattet av nye transportmidler.
De er utrolige vakre og vennlige, hengivne og lekne. De ser vennlige ut på grunn av pelsmønsteret. Det er en hund som er fremavlet for å tåle kaldt klima. Den er som skapt for fjellene med sine muskuløse bein. Den er en veldig sterk hund, som liker å bruke musklene sine. Trekking er gøy og interessant, men de må spennes fast på riktig måte så man unngår ting som kan skade hunden. Voksende hunder kan lett få skader så bare voksne hunder bør trekke.
Det er en fantastisk rase som elsker å kose og arbeide sammen med deg. De trives også med stor uteplass de kan tusle rundt på.
Den blir dessverre ikke så veldig gammel, de fleste blir rundt 8 år, men selvfølgelig er det noen som blir eldre.
De liker mennesker og å være en del av en familie, Det er en flott hund for barnefamilier. Den er hengiven og går godt sammen med barn.
Den lange pelsen røyter en del, så noen runder med børsten må man belage seg på.
De modnes en del senere enn andre hunder, men de er lettrente hvis man er tålmodig og konsekvent.

I nyere tid er berner sennenhunden kjent som en sveitsisk gårdshund, brukt som trekkhund av bøndene for å frakte melk fra gårdens buskap ned til meieriene i dalen, samt gjeter- og vakthund for buskap og gård.
Den første offentlige anerkjennelse av berner sennenhunden som rase var ved en utstilling i Bern i 1904, hundene gikk da under navnet «Durrbachler» da det særlig var i Durrbach-traktene ved Gurnigel man fant gode representanter for rasen.

I 1908 ble navnet endret til Berner Sennen. I dag er berneren en av de mest populære hunderaseri Sveits, og populariteten er stor også i resten av verden.
Til Norge kom rasen i 1956, men det er først på 70-tallet at interessen for berner sennenhunden ble merkbar.

I dag er berner sennenhunden en svært populær rase i Norge med gjennomsnittlig 300 nyregistreringer årlig.
Berneren er en meget allsidig hund, den brukes både til trekk, kløv, lydighet, brukshundaktiviteter og agility. For de aller fleste er allikevel berneren kosehund og turkamerat.
Den er en ypperlig familiehund, lettlært og stort sett grei å ha med å gjøre.Rasens opprinnelsesland er Sveits, men hvor gammel rasen egentlig er og hvor den stammer fra - se det er mer usikkert.
En hund som likner svært meget på berner sennen- hunden er beskrevet av den romerske dikter Columellas allerede for 2000 år siden.

I nyere tid er berner sennenhunden kjent som en sveitsisk gårdshund, brukt som trekkhund av bøndene for å frakte melk fra gårdens buskap ned til meieriene i dalen, samt gjeter- og vakthund for buskap og gård.
Den første offentlige anerkjennelse av berner sennenhunden som rase var ved en utstilling i Bern i 1904, hundene gikk da under navnet «Durrbachler» da det særlig var i Durrbach-traktene ved Gurnigel man fant gode representanter for rasen.
I 1908 ble navnet endret til Berner Sennen. I dag er berneren en av de mest populære hunderaseri Sveits, og populariteten er stor også i resten av verden.
Til Norge kom rasen i 1956, men det er først på 70-tallet at interessen for berner sennenhunden ble merkbar.

I dag er berner sennenhunden en svært populær rase i Norge med gjennomsnittlig 300 nyregistreringer årlig.
Berneren er en meget allsidig hund, den brukes både til trekk, kløv, lydighet, brukshundaktiviteter og agility. For de aller fleste er allikevel berneren kosehund og turkamerat.
Den er en ypperlig familiehund, lettlært og stort sett grei å ha med å gjøre.

Historikk for Berner Sennenhund

Rasens opprinnelsesland er Sveits, men hvor gammel rasen egentlig er og hvor den stammer fra - se det er mer usikkert.
En hund som likner svært meget på berner sennen- hunden er beskrevet av den romerske dikter Columellas allerede for 2000 år siden.

Berner sennenhund er en molosser mange kynologer mener nedstammer fra den gamle romerske molosseren, som ble innført til Sveits av romerske legionærer under romertiden. Under middelalderen fantes det en type trefarget molosser i Sveits som gikk under tilnavnet «slaktermastiff». Denne ble blant annet brukt av sveitsiske soldater i krig og er trolig en etterkommer av de romerske kamphundene som romerne innførte. Fra disse har så trolig de første «sennenhundene» oppstått.

Såkalte sennenhunder, som også kalles sveitsiske kveghunder, har eksistert i Sveits gjennom flere århundrer, men som selvstendige hunderaser dukket de først opp på 1890-tallet. Den første standarden ble publisert i 1898 og gjalt Appenzeller sennenhund, som stammer fra Appenzell-området i østre Sveits. Dernest fikk Berner sennenhund sin rasestandard i 1907 og Grosser schweizer sennenhund i 1909, mens Entelbucher sennenhund (som stammer fra Luzern-området og er den minste av sennenhundene) fikk sin rasestandard i 1913.

I tidsrommet mellom andre verdenskrig og 1950 ble det krysset inn blodslinjer fra Newfoundlandshund i Berner sennenhund, for å gjøre rasen større og kraftigere. Berner sennenhund skiller seg derfor fra sine tre slektninger gjennom å ha en annen pelstype og en noe kraftige (tyngre) bygning.