Bullterrier og miniatyr bullterrier er to varianter av samme hunderase, der kun størrelsen skiller. Denne karakteristiske terrierrasen oppsto i Storbritannia på 1800-tallet.
Det er to varianter av bullterrier, vanlig bullterrier og miniatyr bullterrier. Bortsett fra størrelsen er de helt like.

annonse

annonse

annonse

Vanlig bullterrier har ikke noen som helst bestemmelser med hensyn til høyde og vekt, så lenge den er harmonisk bygget. En vanlig bullterrier kan således veie opp mot 20–30 kg.

Miniatyrbullterrier skal ikke ha en skulderhøyde som overstiger 35,5 cm og en vekt på maksimalt 9 kg. Ellers skal den være som en kopi av vanlig bullterrier.

Bullterriere har en kompakt og svært muskuløs kropp, med forholdsvis korte bein, et forholdsvis langstrakt og meget karakteristisk hode med svært kraftige kjever, og korthåret glatt og tett pels. Hunder med hvit grunnfarge skal være helhvite, men kan ha innslag av pigmentering på hodet og i huden. Hos fargende hunder skal fargen alltid utgjøre grunnfargen, men hvite innslag tillates. Også sort brindle (herunder også med hvite innslag) og tricolor tillates.

I dag er bullterrier først og fremst en god familiehund, dernest en stadig mer populær utstillingshund og stødig og energisk brukshund. Den har naturligvis også kvaliteter som vakthund.

Tradisjonelt ble bullterriere avlet for å være snille mot mennesker, men stridslystne overfor andre dyr. Den regnes da også som en snill og trivelig familiehund, som også kan ha gode kvaliteter for barnefamilier. Den kan likevel for å være litt sta og egenrådig, og anbefales ikke som førstegangshund for uerfarne hundeeiere.

Som rase er den leken, energisk, utholdende og modig, men overraskende rolig og stabil, særlig når den har oppnådd voksen alder. Bullterrier kan være dominant overfor andre dyr, og som andre bullterriere har også denne rasen gjerne et noe utydelig kroppsspråk. Rasen er dessuten ofte dominant, noe som samlet sett kan skape problemer i samvær med andre hunder. Den bjeffer sjelden.

Rasen tilpasser seg bra til et liv i en leilighet, men den trenger regelmessig og mye mosjon og masser av psykiske utfordringer for å trives.

Historikk for Bull Terrier

I 1862, på en hundeutstilling i London, ble det vist frem en melkehvit bulldog/terriertispe, hvis navn var Puss. Puss hadde ett lengre hode og renere linjer enn sine konkurrenter, og hun vakte usedvanlig stor oppmerksomhet. Puss var eiet og oppdrettet av James Hinks, en dyre- og hundehandler fra Birmingham, og da Hinks en tid senere viste frem den melkehvite "Madman", var rasens suksess sikret. Hvite bull terriere ble brått "Londons Dog of Fashion", og etterspørselen ville ingen ende ta. Hundene ble kalt "white cavaliers" og "a gentlemans companion," og var uten tvil et av datidens store statussymboler (Harris 98).

James Hinks voktet levebrødet sitt godt. Når det gjaldt de hvite bull terrierenes forfedre, holdt han tann for tunge, oppskriften til suksessen ville han ikke slippe ut, og det er derfor ganske uklart hvilke raser som ble krysset inn. Spekulasjonene har vært mange, og både mynder og pointer er nevnt, uten at noen vet det sikkert. Men siden han var en kjent oppdretter av hvit engelsk bulldog og hvit engelsk terrier (nå utdødd), er det ingen tvil om at disse to rasene ligger bak. Senere har hans sønn, mange år etter Hinks' død, røpet at faren også "var innom" dalmatiner.

Det er ikke bare Hinks' og hans samarbeidspartneres (for det meste oppdrettere fra samme nabolag) hemmelighetskremmeri som har gjort det vanskelig å finne ut av bull terrierens fortid. Den mildt ut sagt lettvinte registreringen som ble foretatt på den tiden har også gjort sitt. Prefix og/eller oppdretters navn ble sjeldent brukt. Hundene het stort sett det samme, sønn ble oppkalt etter far, datter etter mor - hvis oppdretterne i det hele tatt tok seg bryet med å registrere tispene sine. I The Kennel Club's første reg. bok finner man ikke mindre enn 12 Madman og 5 Puss (Harris 98).

På den tiden begynte engelskmennene å interessere seg for "pets" og/eller "prize dogs", et resultat av de stadig oftere arrangerte hundeutstillingene. En hund var ikke lengre bare ett nyttedyr, den fikk egenverdi, og Hinks, som hadde teft for forretninger, var raskt ute med å tilpasse seg markedet. Etterspørselen var voldsom, og den kom i første rekke fra middelklassen, fra mennesker som ville ha en hund de med stolthet kunne vise frem for dens stil, eleganse og skjønnhet. Bull terriere er et produkt av sin tid - hundeutstillingenes barndom - og Hinks` melkehvite bull terriere har i realiteten vært oppdrettet som familie og utstillingshunder i 135 år, noe som fra første stund viste seg å passe temperamentet deres godt.

I utstillingsringen ble de fargede bull terrierene fortrengt av de hvite, og hvitt - uten noen flekker - ble etter hvert det eneste riktige og godtagbare. Temaet var av så alvorlig karakter, at da Young Victor - en på den tiden uovertruffen bull terrier og en fremragende avlshund - vant 1. pris på en utstilling i Hull i 1875, ble han forgiftet av en rasende motstander av fargede bull terriere, fordi Young Victor hadde en farget flekk over et øye. I 1878 ble det slått fast at den eneste korrekte fargen hos bull terrieren var hvit, og da helt hvit. I 1876 ble en bull terrier av vanlig størrelse kåret til champion for første gang - hunden het Tarquin, og var en sønn av den samme Young Victor (Harris 98).

I 1895 ble det forbudt ved lov å ørekupére hunder, og bull terrierens popularitet sank brått. BTC forandret standarden, nå skulle bull terrieren ha stående ører. (I USA, der det tidlig ble importert en rekke bull terriere fra England, ble ikke kupérte ører tatt ut av standarden før i 1956).