Cairn terrier, som også blir kalt bare cairn, er en liten terrierrase med opprinnelse fra Highland i Skottland. Det er en kvikk og våken hund som gir inntrykk av å være en brukshundtype, selv om den i dag i hovedsak er en typisk familiehund. Cairn terrieren er også en populær utstillingshund.

Hunden fra "Trollmannen Oz"
Dette er er en morsom hund med mye personlighet, de blir alltid hoppende glad når du kommer. De lar seg ikke ignorere men gjør sitt nærvær kjent.
Mot, stahet og intelligens kjennertegner ofte store hunder, men det gjelder også Cairn terrieren. Den har terrierens intelligens og energi uten å være bøllete. Når du går tur med den blåser de i deg, de fokuserer bare på å finne noe å rote seg borti. Noen synes at hunden har visse likheter med rotter. Det stemmer for de er spesielt fremavlet for å jage disse gnagere.
Cairn terrieren er den minste av de skotske terrierne som dukket opp for 200 år siden på Isle of Skye. Cairns er steinhauger som finnes langs kysten. De jaget ut gnagere fra dem, derav navnet.
Eiere faller for hundens nysgjerrighet og mot.
Hvis pelsen er velstelt, beskytter dem mot all slags vær. Framlabbene er større enn baklabbene, det gjør gravingen lettere. De elsker å grave, så det er bare å si farvel til blomsterbedene.
De kan bo overalt så lenge det er inngjerdet.Som andre hunder setter cairn terrieren pris på å løpe utendørs. De fungerer i byen, men de må holdes i bånd.
Gjennomsnittlig blir de 15 år gamle. Det er viktig at man steller pelsen godt og den bør børstes minst en gang i uka. Liker man det rufsete utseende bør hunden nappes to ganger i året.
De kan dresseres, men husk at de er stae så det kan ta litt tid. Hunden er leken og trenger en aktiv og omsorgsfull familie.
 

Cairn terrier ble opprinnelig avlet for sine egenskaper som hetsende hihund i ulendt steinet terreng, der den tykke pelsen beskyttet den godt mot rift og skader. Rasen har derfor ypperlige forutsetninger for å jage byttedyr i jordganger under bakkenivået. Cairn terrier og lignende terriere har tradisjonelt blitt brukt til å jakte skadedyr, og da spesielt rotter, mus og mårdyr. Typen var også populær til jakt på rødrev, røyskatt, oter og smågnagere. Etter at mink ble innført til Europa har rasen suksessfult også jaktet på denne arten. Rasen har dessuten egenskaper som vakthund.

I tillegg til brukshundegenskapene er cairn terrier også godt egnet som familiehund. Rasen er dessuten stadig oftere å se på hundeutstillinger rundt om i verden. Dens energiske og pågående natur gjør den også godt egnet til flere former for hundesport, for eksempel agility.Cairn terrier er en energisk hund med sterk egenvilje. Den er pågående, modig, tøff, årvåken og aktiv. Den har sjarmerende karakter og liker å være med på alt som skjer. Den skyr verken kulde eller regn, men tåler ikke høy varme særlig godt. Størrelsen er også svært hending, og den tilpasser seg like lett et liv i byen som på landet, bare den får nok med mosjon og psykiske utfordringer. Den vil naturlig varsle når det kommer fremmede, men er ellers regnet som rolig, avbalansert og lydløs i sin adferd. Rasen passer for de fleste, selv om den nok passer aller best for folk med litt erfaring med hunder som har «egne meninger».Pelsen til en cairn terrier røyter minimalt, gir meget god beskyttelse mot vær og vind, og tiltrekker seg minimalt med smuss og skitt. Men for at pelsen skal ha alle disse gode egenskapene, kreves det en del stell. Om pelsen klippes, vil den bli myk og fargeløs. Den eneste måten å opprettholde en god pels på, er å nappe ut den overpelsen som har blitt for lang. Den korte underpelsen trenger normalt ikke noe spesielt stell.

En cairn terrier er en forholdsvis aktiv hund, som har godt av å bli jevnlig mosjonert. På tross av sin lille størrelse, kan en veltrent cairn klare ganske tøffe fysiske påkjenninger.

Historikk for Cairn Terrier

Hunderasen har sin opprinnelse fra de nordvestre delene av Skottland og øygruppen Hebridene vest for fastlandet, spesielt øyene Skye, Mull og Harris. Her har folk holdt små terriere i århundrer. Flere kilder forteller om små terrierlignende hunder som kan minne om moderne terrierraser alt på 1500-tallet. Den opprinnelige skotske høylandstypen ble kalt highland terrier.

Skotske høylandsterriere på første halvdel av 1800-tallet (og trolig tidligere), eksisterte som lokale typer med relativt stor variasjon i både utseende og størrelse (selv om de nok var små). Dette var hunder som opprinnelig ble avlet som hetsende hihunder, som ble brukt til jakt på skadedyr som smågnagere, rødrev og mårdyr.

Fram til 1873 ble alle skotske terriere gruppert sammen, men fra da av ble typene delt i de to gruppene dandie dinmont terriere og skye terriere. Til den siste gruppen hørte skotsk terrier, west highland white terrier og cairn terrier. Disse stammer opprinnelig fra øyene utenfor fastlandet og de vestre delene i det skotske høylandet. På denne tiden ble imidlertid disse hundene fortsatt ansett som varianter av samme rase. Alle tre variantene kunne oppstå i samme kull. I 1881 ble det dannet en egen raseklubb for strihårede skotske terriere, og den første rasestandarden ble publisert i 1882. Den gang ble hvite markeringer i hårlaget ansett som en feil, mens helhvite hunder ble verdsatt. Mot slutten av 1800-tallet begynte man så å avle på separate linjer. The White Scottish Terrier Club ble dannet i 1899, men først på Crufts i 1907 ble slike hunder stilt som en egen gruppe. Stamboka for west highland white terrier ble åpnet i 1908.

Parallelt med ovenevnte er det kjent at en kaptein med navnet Martin MacLeod, fra Drynock på øya Skye (Indre Hebridene), avlet korthårede skyeterriere på midten av 1800-tallet. Disse hundene var lokalt kjent som Drynock-flokken. MacLeod emigrerte imidlertid selv til Canada, og avlsflokken skal ha blitt overtatt av John Macdonald, som fortsatte å avle på den korthårede typen. En annet korthåret avlsflokk ble holdt av familien Mackinnos i Kilbride, og det er med bakgrunn i disse to avlsflokkene at skotske kynologer i dag hevder at den moderne hunderasen Cairn terrier trolig oppsto.

Tidlig på 1900-tallet var det flere som også ønsket å få den korthårede varianten registrert som en egen hunderase. Noen av de mest kjente pionerene i dette arbeidet, var Mrs. Alastair Campbell og Mary Hawke. Mange har siden hevdet at det var disse kvinnenes standhaftighet som til slutt første til at The Kennel Club åpnet opp for en egen stamboka og begynte å registrere denne varianten som en egen rase i 1909.

Da cairn terrier første gang ble presentert på en utstilling i Inverness i 1909 under navnet korthåret skyeterrier, ble det imidlertid protestert på navnevalget, og dommeren nektet å dømme den korthårete varianten. Det gikk derfor ytterligere en tid før denne korthårede varianten ble akseptert. Den 29. mai i 1912 godkjente imidlertid The Kennel Club endelig rasen, men da under navnet cairn terrier. Helt fram til 1923 var hvite hunder en del av rasestandarden.

De første cairn terrierne som kom til Norge, ble importert fra Danmark i 1929. Året etter ble de første cairn terrierne av norsk oppdrett registrert. Frem til begynnelsen av 1960-tallet var rasen meget sjelden i Norge, og det ble ikke drevet noe systematisk avl. Antall stambokførte cairn terriere var 0–10 individer per år mellom 1929 og 1959. Da Ingrid Bakkane fra Kolbotn importerte tispa Redletter Maud i 1959, ble det for første gang etablert et oppdrett av virkelig omfang i Norge. Antallet stambokførte cairn økte hvert år, til 75 registreringer i 1973.

Utover på 1970-tallet sank registreringstallene kraftig, og var på et lavmål med bare 16 registreringer i 1982. Deretter steg registreringstallene gradvis igjen, og i første halvdel av 1990-tallet lå antall stambokføringer på 1973-nivå. Fra 1995 har økningen i antall nyregistreringer vært eksplosjonsartet, og i 2007 var det i underkant av 400 nyregistreringer i NKK sitt stambokregister. Antall cairn terriere som avles og omsettes utenfor stambokregistret til NKK, er ikke kjent.