Basenji er en urgammel afrikansk hunderase som FCI har plassert blant de primitive spisshundene i gruppe 5 (seksjon 6). Rasen går også under en rekke andre navn, som f.eks. kongohund, bongo terrier, khufuhund, nyam-nyam, zandehund, ango-angari og snakkehund. Det sistnevnte navnet har den fått på grunn av sin «snakksalige» natur, men den er også kjent som hunden som ikke kan bjeffe.

annonse

annonse

annonse

En basenji - hva er en basenji? Det er en liten, korthåret spisshundtype, omtrent på størrelse med en fox terrier (40-43 cm høy, og veier 9,5-12 kg). Den er vanligvis rød og hvit i fargen, men kan også være trikolor, svart og hvit, eller brindle. Alle skal ha hvitt bryst, hvit haletipp og hvite poter. Den har blitt sammenlignet med en liten antilope, da den er liten, kvikk og raffinert. Den har også blitt beskrevet mer som en katt enn en hund, da den har mange kattelignende trekk, slik som å bruke potene til å vaske seg i øyne og ansikt, og å slå på leketøyet sitt når den leker. Basenjien er den eneste hunderase jeg vet om som tørker seg rundt munnen etter å ha spist - dette innebærer ofte bruk av armlenet på den beste stolen i huset!

Dens stående ører og krøllede hale indikerer at den tilhører spisshundgruppen, men de uttrykksfulle rynkene i pannen, som gir det karakteristiske bekymrede uttrykket når basenjien er oppmerksom, er noe som er spesielt for rasen. I motsetning til andre spisshunder, som for det meste er av nordisk opprinnelse, f.eks. samojed og norsk elghund, har basenjien en kort pels som er totalt luktfri selv når den er våt. Det er fem offisielle farger som er tatt med i rasestandarden: rød og hvit, svart og hvit, rød/tan/hvit med røde ”dråper” over øynene (”melon” pips) og rød maske – også kalt trikolor, rød/hvit/tan uten ”melon” pips (”fula black”), og brindle (tigerstripet). Pelsen skal være fin, kort, tett og skinnende, med klare skiller mellom fargene.

Dersom basenjien blir våt og skitten, vil den slikke seg selv ren og tørr, den vil til og med gå så langt som å forsøke å gjøre det samme med andre hunder og mennesker dersom de skulle være i samme kondisjon. Baderommet er en fantastisk plass for en basenji - der er det fuktige håndklær til å tørke seg i ansiktet med, samt å rulle seg på, og av og til er der mennesker som kan slikkes tørre. Derimot vil hunden din kunne finne på å ombestemme seg dersom den tilbys et bad - personlige bad er ofte ikke populært hos en basenji.

Da basenjien opprinnelig kommer fra det varme Afrika, er den generelt sett ikke særlig begeistret for kulde, regn eller vann. Dens favorittsted er en stol på en solfylt plass, helst plassert slik at hunden kan følge med på alt som foregår utenfor, eller enda bedre; en stol like foran peisen - dette er en basenjis idé om lykksalighet. Disse hundene kan man alltid stole på at man vil finne på det varmeste stedet i huset, de følger sola fra rom til rom etter som den skinner gjennom vinduene. En basenji vil tolerere snø, den vil også kunne finne på å leke i den, men blir det regn, vindfullt og kaldt, vil den syte med å være utendørs.

Basenjien har to spesielle trekk ved seg: for det første får de fleste tispene løpetid kun en gang i året, vanligvis i løpet av vintermånedene. I Norge er nesten alle valpene født i desember eller januar. Det har likevel, som en følge av domestiseringen, blitt mer vanlig med løpetid også i sommerhalvåret. For det andre kan ikke basenjien bjeffe slik man vanligvis mener med bjeffing, men den kan komme med en kort, skarp lyd dersom den blir overrasket eller skremt. Den mest sannsynlige årsaken til denne ”bjeffeløsheten” er det faktum at basenjiens strupehode har en ventrikkel som er grunnere enn hos andre domestiserte hunder. Dette medfører begrensninger i bevegelsen av stemmebåndene, noe som reduserer evnen til å bjeffe.

Selv om den ikke kan bjeffe, er basenjien langt fra taus. Den har hele spekteret av de andre hundelydene: knurrer, snerrer, klynker. Den har også noen lyder som er helt unike for rasen: en melodiøs jodling som den bruker som velkomst eller dersom den har dårlig samvittighet, og en fullblods uling som indikerer at hunden er lei, ensom og forlatt. De fleste basenjier er i stand til å føre en samtale med sin eier, og de klarer ofte å få det siste ordet. I noen afrikanske stammer er basenjien kjent som "snakkehund" eller "heksehund", og jo flere basenjier en medisinmann eier, desto sterkere er hans makt og helbredende evner.

På tross av at den ikke kan bjeffe, er basenjien en veldig god vakthund: dens utrolige hørsel og luktesans vil varsle den om fremmede lenge før de mer domestiserte hundene blir klar over noe som helst. I liket med alle andre spisshunder, er basenjien veldig uavhengig og sta, og den har også en nysgjerrighet som aldri kan tilfredsstilles helt. Alt og alle må undersøkes og vurderes - ingen ting blir tatt for gitt. En basenjis reflekser er veldig raske; et raskt hopp sideveis bort fra en pinne som ligger på bakken kan avverge et mulig slangebitt, og i nattens mørke er det mange farer - den siste lufteturen før sengetid må tas med forsiktighet. Hvem vet hvilke farer som ligger og lurer der ute i mørket? Årvåkenhet og mistenksomhet må utøves hele tiden, hvordan skulle de ellers ha klart å overleve så lenge der ute i bushen og jungelen?

Et annet rasetrekk som har overlevd domestiseringen, er trangen til å lete opp mat som konsumeres øyeblikkelig; frukt, rå grønnsaker og til og med gulrøtter faller i smak hos en basenji. De er kjent for å plukke erter, bønner og frukt til seg selv direkte fra bushen. Nytt gress og ferske røtter er favoritter om våren - graving etter røtter kan snu opp ned på en velstelt plen, så en basenji er kanskje ikke en passende hund for en hageelsker. Basenjien er en uforbederlig tyv, den stjeler mat så snart anledningen byr seg. Slik en basenji ser det, er den eneste sikre plassen for oppbevaring av mat i dens egen mage.

I sitt opprinnelsesland blir basenjien brukt til jakt, og den har det innebyggede instinktet for å jage, og drepe byttet dersom det er lite nok - derfor må man være oppmerksom når man lar dem løpe løs, særlig hvis det er sauer i nærheten. En hund som jager er komplett blind og døv for alle kommandoer, uansett hvor lydig den måtte være under normale forhold. Av en eller annen årsak har basenjien over hodet ingen respekt for biltrafikk, og svært mange har blitt drept av biler gjennom årenes løp.

Denne rasen er ikke en type som vil appellere til alle; dens ville, eller semi-domestiserte arv er ikke langt unna i generasjoner fra de originale afrikanske importene. Basenjien har et velfortjent rykte som en ekspert på å ødelegge ting, særlig i ung alder, og den er en mester til å stikke av. Så snart den har bestemt seg for at gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet, vil den bruke all den tid den trenger på å finne måter å komme seg ut på - og man må ha overmenneskelige evner for å forstå hva dens ambisjoner er! En basenji kan med letthet hoppe eller klatre over et gjerde som er halvannen meter høyt, og en kjetting ser den på som en utmerket stige. Mangt et ekorn har blitt overrasket av å få en basenji etter seg halvveis opp i et tre.

Dersom du har ønske om en lydig, underdanig hund, som gladelig står dagevis alene i kennel uten å klage, er en basenji definitivt ikke noe for deg. Basenji er en menneskekjær hund som gjennom generasjoner er vant til å leve fritt rundt hyttene og bålplassene til sine stammemenn i Afrika; resultatet kan bli katastrofalt dersom basenjien blir fratatt menneskelig kontakt. Skulle du derimot ønske deg en lekende, ertende, selvstendig, intelligent og nysgjerrig venn, som kan klare å lure deg oftere enn den ikke klarer det, da er kanskje du og basenji som skapt for hverandre. Det finnes ingen middelvei med basenjier, enten elsker du dem, eller du avskyr dem - så vær helt sikker på at du tilhører den første kategorien før du bestemmer deg for å dele ditt hjem med en for de neste ti til femten årene.

Personlighet
En basenji er mer enn en liten, glatthåret og renslig hund, kjent for sin "bjeffeløshet". De første ordene som dukker opp når man tenker på en basenji er; nysgjerrig, våken, smart, stolt, kjærlig og uavhengig - alt på samme tid! Basenjien innehar disse kvalitetene med ærlighet, basert på sitt liv i Afrika. Den behøvde alle disse egenskapene for å overleve som jakthund.

Så snart en basenjivalp åpner sine øyne helt (rundt tre ukers alder), begynner den å utforske sine omgivelser. Allerede i den alderen trenger den å vite hva det lukter, hva det ser ut som, og hvordan det smaker. "Det" kan være valpens teppe, aviser, valpekassen, moren, eller alt annet som måtte dukke opp i valpekassen. Denne våkne nysgjerrighet vil fortsette resten av hundens liv. Dersom basenjien ikke hadde denne trangen til å lære om alt mulig, hvordan kunne den da ha lært seg å overleve blant alle farene i den afrikanske regnskogen? I vår moderne verden vil det si at disse instinktene får en basenji til å gå grundig gjennom sitt nye hjem når den først ankommer, og den vil alltid være nysgjerrig overfor nye ting som dukker opp i hjemmet. En basenji skal ikke være hyperaktiv, men den liker virkelig å bli stimulert fra tid til annen. Menneskelig selskap er underholdende for en basenji. Det er nye dufter å utforske på en person, på hans jakke, eller i hennes veske dersom den er plassert innen rekkevidde, og så finnes muligheten for å se hvor mye oppmerksomhet man kan få fra en person som kommer på besøk. De fleste basenjier finner det stimulerende med en hvilken som helst tur ut, til og med en biltur er moro.

En basenji er vanligvis enkel å få husren, da den er veldig renslig av natur. Dessverre har denne husrenheten en tendens til å endre seg så snart det første regnværet virkelig setter inn. Basenjien liker ganske enkelt ikke å bli våt, så da er ekstra tilsyn nødvendig for å unngå at valpen gjør sitt fornødne innendørs. Enhver basenji setter det å være varm og tørr høyest på lista hva angår komfort. Den elsker å sitte ved et solfylt vindu med god utsikt. Om vinteren bør man gjerne passe litt på, da hunden kan finne på å legge seg for nær en ovn eller peis. Basenjien har av noen blitt beskrevet som et varmesøkende prosjektil.

Noen ganger er de karakteristiske trekkene som gjør at basenjien skiller seg ut overraskende og underholdende. Susan Coe fikk en gang en telefon fra Nabisco Food Company, som lurte på om de kunne få bruke en av hennes basenjier på pakningen til et nytt hundefór. Da de ankom fotosesjonen, begynte fotografen å snakke om basenjienes korte pels. Uten å forstå hva han mente med kommentarene sine, var hun enig i at hundene hadde kort pels, akkurat slik de skulle ha. Fotografen fortsatte med å fortelle at da de hadde hatt dachser inne til fotografering, hadde man gått fram og tilbake i hallen med dem for å få dem til å pese. De var ute etter det vanlige glad-hund-bildet. Etter at Susan Coe fikk forklart at basenjier sjelden peser, ble det en anstrengt stillhet. Da sesjonen var over, var hun ikke sikker på om det ville dukke opp noen bilder av hennes hunder i butikkhyllene, fordi hennes basenjier ville ikke pese i et bygg med air-condition!

En basenji er smart nok til å lære ting raskt, men det er ikke alltid den velger å gjøre det den har lært hver gang du vil at den skal gjøre det. Sannsynligvis vises dette best når man har å gjøre med kommandoen "kom". Du vet at hunden har hørt deg, for den snudde sine ører i din retning for å fange opp lyden. Basenjien vet at du vil den skal komme, likevel fortsetter den å gjøre hva den enn gjør. Horfor? Vel, den har bestemt seg for at hva det enn er som lukter så godt er viktigere. Dette er en tenkende hund, og derfor en vanskeligere hund å leve med enn en som alltid adlyder uten spørsmål. Men, for en basenjielsker, er dette en av de tingene som gjør rasen interessant. Din basenji elsker deg, men det finnes en tid for kosing og kløing på ørene, og en tid for jakting og undersøking.

Ingen andre hunder jeg vet om vil se deg rett inn i øynene. En basenji har nok selvtillit til å se rett inn i sjelen din. Stolt og våken når den er ute og møter fremmede (særlig fremmede hunder), den er kjærlig og dum hjemme, og leker med et veldig utrykksfullt ansikt og sine spesielle fakter. Basenjier kan være umulige å leve med noen ganger, og umulige å leve uten dersom du er den rette personen.

Alle basenjier tror sannsynligvis at deres mellomnavn er "nei", og de har vidunderlige måter å prøve å gjøre ting godt på når de hører det ordet. Dette er en situasjon hvor de kan finne på å jodle, den spesielle basenjilyden, for å vinne tilbake din gunst. Jodlingen blir oftest brukt for å si "Hei, jeg er så glad for å se deg!" Dette bruker basenjien når du kommer hjem etter å ha vært borte fra den. Noen basenjier synes også at besøkende skal få et stort "hei" i form av jodling. Noen jodlinger er høye som et signalhorn, noen er veldig melodiøse, og andre er veldig rolige. De stilleste basenjiene jodler aldri, men det kan hende de finner på å kombinere en liten jodlelyd med et gjesp. Foruten den typiske jodlingen, er basenjien i stand til å knurre, ule merkverdig som en prærieulv, og i ekstreme situasjoner kan de nesten skrike. Det finnes noen få, veldig få, basenjier som har vært i stand til å si noen få ord. Susan Coe ble for noen år tilbake presentert for den snakkende basenjien Jeremy O'Tennji. Eierne hans plasserte ham på en stol ved spisebordet, bestakk ham med leverbiter, og ga ham noen stikkord: "Hva er din favorittiskrem?" "Vanilla" kunne lett anerkjennes som hans svar. "Hva er din favorittfarge?" "Yellow". Og, "Hva er det prærieulvene sier?" brakte fram et langt, sørgmodig ul.

Hvorfor bjeffer ikke basenjien?
Basenjiens stemmeboks (strupehode) har alle trekkene som er vanlige for hundefamilien. Hos basenjien er strupehodeventrikkelen grunnere enn hos andre domestiserte hunder, dette begrenser tilsynelatende bevegelsene i stemmebåndet. Dette er trolig årsaken til at basenjien ikke bjeffer.

"Vi har undersøkt strupehodet hos basenjien, og sammenlignet det med strupehodet til en vanlig hund og strupehodet til ei ku. Stemmefoldene og musklene ser helt like ut. Ventrikkelen er plassert på samme sted, men den er veldig grunn. Dette hindrer stemmefolden i å være fri på siden. Basert på disse undersøkelsene, bjeffer ikke basenjien grunnet en fysisk struktur som er forskjellig fra andre hunder". (Fra "Basenjis, The Barkless Dogs" av Veronica Tudor-Williams).

"Hvorfor bjeffer ikke basenjier?" Og noen tanker rundt hvorfor dette skulle være et ønskelig trekk:
Kanskje har dette spørsmålet blitt stilt like lenge som basenjier har blitt sammenlignet med andre hunder. Den vanlige responsen er at de rett og slett ikke kan bjeffe. Enda sjeldnere hender det noen foreslår at de kan bjeffe, men at de rett og slett ikke vil eller gjør det. Anatomiske undersøkelser...har blitt foretatt for å rettferdiggjøre den første forutsetningen - at basenjier ikke kan bjeffe. Det er noe som ikke stemmer "...stemmefoldene og musklene ser helt like ut." Kun overfladiske forskjeller ble funnet i ventrikkelen. Selv om dette kan få fram en liten forskjell i lyden på bjeffingen, tviler jeg på at det er avgjørende for forskjellen på bjeffende oppførsel mellom, si, en basenji og en beagle eller terrier. Betraktningen av fysiologisk utrustning (stemmefolder etc.), kan ikke skilles fra studiet av oppførsel og motivasjon. For eksempel, en hund som har fått strupehodet operert for at den ikke skal bjeffe, vil forsøke å bjeffe like mye etter at den er operert.

I Genetics and the Social Behavior of the Dog (1965), foretok Scott og Fuller et gjennomgående studie av bjeffende oppførsel, hvor de sammenlignet basenjier, beagler, sheltier, cocker spanieler og strihåret fox terriere. Følgende sitater summerer det de fant ut:
"Bjeffeløshet. En av de slående karakterene ved rasen basenji, er det faktum at disse hundene sjelden bjeffer. Vi kan bare spekulere i hvorfor de har utviklet dette trekket, siden det allerede var til stede da basenjien ble bragt ut av Afrika. Det er mulig at bjeffing, som er et alarmsignal som hunder bruker når et fremmed dyr eller menneske entrer deres hjemmeterritorie, ikke er ledende for å overleve i de afrikanske skogene. Leoparder har rykte på seg for å være glad i hundekjøtt, og det kan hende at en hund som bjeffer ganske enkelt trekker oppmerksomhet mot seg og derfor lider en altfor tidlig død. Selv om reisende har beskrevet basenjier som veldig høylydte i sitt hjemland Afrika, spesielt om natten, ligner ingen av lydene de lager på bjeffing, det lyder mer som "skriking", "hyling" og "brøling". Dette viser at basenjien kan ha utviklet lyder med uvanlige, akustiske kavaliteter. De fleste hunders bjeffing, slik det ble analysert på klanggrafen, består av en rekke korte, skarpe, ensformige lyder som er veldig enkle å lokalisere. Det betyr at bjeffing bringer nøyaktig informasjon om hvor det bjeffende dyret befinner seg. På den annen side, lyder som varierer i tonehøyde, styrke og lengde, er mye vanskeligere å lokalisere i forhold til retning og avstand, noe enhver som har erfaring med prærieulvenes lyder vil gjenkjenne. Selv om basenjien er klart forskjellig fra prærieulven, har deres lyder lignende kvaliteter i variasjon, derfor har muligens basenjiens lyder samme beskyttende funksjon som prærieulvens. I en hver situasjon bjeffer basenjien veldig lite sammenlignet med andre hunderaser. Når forskjellige hunderaser bor sammen, er basenjiens relative stillhet ekstremt merkbar. I det en fremmed person passerer, løper cocker spanielene og sheltiene rundt og bjeffer i kor, fra en inhegning mellom dem titter et kull basenjier opp uten å åpne sine munner."

"Darwin hadde en teori om at ulver opprinnelig ikke bjeffer, og at når de gjør det, er det fordi de har lært det av hunder. Alle moderne observatører som har studert ulver i en hver situasjon, det være seg i zoologiske hager eller i villmarka, er enige i at de bjeffer, dog ikke like mye som mange hunderaser. Basenjiens bjeffeløshet er derfor ikke et primitivt trekk fra forfedrene, men heller en ny og uvanlig karakter."

"Tydeligvis er ikke basenjien (eller i det minste den gruppen vi har her) helt bjeffeløs. Når de blir tilstrekkelig opprømte, vil de bjeffe. En tabell viste at basenjiene bjeffet i 20% av tilfellene hvor de fikk sjanse i løpet av dominanstesten, mens cocker spanielene bjeffet i 68% av tilfellene. Basenjiene kom vanligvis kun med et eller to lave "voff" da de bjeffet, med et gjennomsnitt på rundt to. I en alder av elleve uker, var det høyeste antall bjeff en basenji kom med i løpet av dominanstesten 20, og det nest høyeste var 12 bjeff. I tillegg til dette, er lyden en basenji lager av en annen kvalitet enn bjeffingen hos andre raser. Derfor er det tre forskjellige aspeketer ved det som på stående fot ser ut til å være et enkelt trekk i oppførselen. Et er terskelen for stimulering - som er veldig høy hos basenjien, og veldig lav hos cocker spanielen. Et annet trekk er tendensen til å bjeffe kun noen få ganger, i stedet for å bli opprømt og bjeffe i et sett slik mange cocker spanieler gjør. Det høyeste antall bjeff en cocker kom med i løpet av ca. 10 minutter var 907, eller mer enn 90 i minuttet."

Jon Coe fortsetter:
...gjennom sitt eksperiment med oppdrett av basenji og cocker spaniel, konstaterte Scott og Fuller at trekket som gjør at hunder lett blir stimulert til å bjeffe, sannsynligvis er kontrollert av et enkelt dominant gen de har arvet. Deres oppfatning ser ut til å være at det er den høye terskelen for stimulans som gjør basenjien bjeffeløs. Med andre ord, de kan bjeffe, men gjør det ikke, ihvertfall ikke ofte.

Nå har alle nye eiere av en basenji en rekke overraskelser foran seg. Hvor mange ganger har en ny eier ringt sin oppdretter for å si: "Hei, valpen bjeffet nettopp! Jeg trodde basenjier ikke skulle bjeffe." Sannheten er at de har et varselsignal slik alle hundedyr har. Dette er det lille "voffet" Scott og Fuller nevnte, og det er et uttrykk for at de blir overrasket eller skremt. Dette signalet kan også høres fra ulver, rever, og sjakaler, som alle er raser som normalt ikke bjeffer. Dette får meg til å spekulere i en annen mulighet; Kanskje basenjier ikke bjeffer fordi de ganske enkelt aldri har gjort det! Jeg er uenig i Scott og Fullers påstand over. Dersom arvelighet er årsaken til at ulver sjelden bjeffer, hvorfor kan ikke like gjerne arvelige trekk være årsaken til det samme hos basenjier?

Den vanlige antagelsen er at den bjeffende karakteren ble etablert gjennom selektiv avl i likhet med krøllede haler, hengende ører, flere farger, og alle de andre trekkene av fysikk og temperament som har resultert i de hunderasene vi har i dag. Denne antagelsen forutsetter da at basenjier nedstammer fra en tidlig variasjon av bjeffende hunder som sluttet å bjeffe på grunn av miljø, for eksempel for å unngå å bli tatt av leoparder. Et problem ved denne teorien er at leoparder ikke er begrenset til Afrika, basenjiens opprinnelige hjem, men er å finne i Østen og Asia også. Leopardens områder strekker seg fra Afghanistan til Korea, og fra Borneo til Lake Baykal. Man antar at hunder i disse områdene har blitt angrepet av leoparder, men de bjeffer fortsatt. Bjeffing kan tiltrekke en leopard, men det er også en utmerket måte å kalle etter hjelp på.

Hvis, på den annen side, rasen basenji avvek fra domestiserte slektninger så tidlig at den bjeffende karakteren enda ikke var avlet fram, ville moderne basenjier aldri ha utviklet dette trekket i det hele tatt.

Det finnes noen hunderaser som dukket opp før menneskene begynte å skrive og gi billedlige dokumentasjoner, og disse rasenes alder er derfor spekulativ. Det faktum at alle disse rasene er veldig forskjellige fra sine ulveslektninger, viser at lang periode i tid og mellomliggende raser er det som skiller dem fra ulver. Av disse rasene, som inkluderer greyhound, saluki, mastiff og andre hunder av oldtiden, er det kun basenjien som er bekreftet å avle en gang i året, slik som ulvene. Andre primitive trekk, slik som å produsere melk og ha moderlig omsorg for valper som ikke er ens egne, og at hanner gulper opp mat til valper, skjer av og til hos basenjier, men kan også forekomme hos andre raser.

Rasen basenji eksisterte i likhet med andre primitive, utstøtte raser, lenge før de ble dokumentert i egyptiske gravkammere for tusener av år siden. Kan basenjiens opphav spores tilbake til en tid og et sted før hunder bjeffet?

Historikk for Basenji

Basenjiens historie
Basenji er en meget gammel hunderase. Skjelettfunn som stammer fra gamle Egypt, ca. 3000 år f.Kr., er meget lik dagens basenji. Da Egypts gamle sivilisasjon falt, forsvant også mange av sporene etter basenji. På midten av 1800-tallet begynte oppdagelsesreisende å rapportere om en underlig hunderase som ble kalt Kongo-terrier, Bongo, Nyam-Nyam, Zandehund, Ango-Angari og Snakkehund. Felles for navnene var at det var rasen basenji som skjulte seg bak. Rasen hadde antakelig fulgt folkeslag nedover Nilen, og senere spredt seg til Øst- og Vest-Afrika. Opprinnelig ble hunden brukt til jakt, og det er da også fortsatt dens funksjon i dagens Afrika. Basenjien jager ved hjelp av synet, men den gode luktesansen og hørselen spiller også en viktig rolle. I Afrika jager basenjiene byttet mot jegerne som har spent opp et nett. Under jakten er hundene utstyrt med bjeller som hjelper eieren med å lokalisere hunden.

Det er mange grunner til at det tok tid før denne særegne hunden ble etablert som rase i Europa. Rasens pionerer erfarte ganske raskt at det ikke var enkelt å få kjøpt en basenji. De aller fleste forespørsler om å kjøpe valp ble raskt avslått, afrikanerne ville nødig skille seg ad med sine jakthunder. En god jakthund ble ansett for å ha større verdi enn en kone, så en del av pionerene ble tilbudt å få kjøpe en datter framfor en valp! Det ble da likevel solgt noen få valper, men disse første importene til England døde underveis, eller av sykdom under karantenetiden. Basenjien var ikke motstandsdyktig mot de virus som var vanlige i den vestlige verden. Lady Helen Nutting var den av de første pionerene som kom lengst, men hun ga opp da hennes basenjier døde av valpevaksinasjonen etter først å ha overlevd en strabasiøs reise, og seks måneder i karantene. I 1936 lyktes det endelig Mrs. Olivia Burns (kennel "of Blean") å ta inn basenjier til England. Fra England, som er rasens hjemland, har den så blitt spredt til resten av den vestlige verden. Ms. Veronica Tudor-Williams, rasens aller fremste pioner og innehaver av kennel "of the Congo", reiste til Sudan i 1959 på leting etter flere basenjier. Hun kom tilbake til England med den legendariske tispa Fula of the Congo. Går man langt nok tilbake i stamtavlene på våre dagers basenjier, vil vi se at de fleste nedstammer fra Fula. Rasen kom for første gang til Norge i 1953. På 60- og 70-tallet var det en del basenjier i Norge, alle oppdrettet av Pamela Steineger (kennel Rossanty). Disse blodslinjene er nå dessverre utdødd. Rundt midten av 80-tallet kom rasen så på nytt til Norge, hovedsakelig via svenske og engelske importer, og siden har den vært her.