Grønlandshund er en stor og kraftfull sledehund med røtter som brukshund blant inuittene på Grønland. Den tilhører våre eldste tamhunder og er av en type som kan ferdes ute i nærmest alle vær- og vindforhold. FCI har plassert den som en nordisk sledehundrase blant spisshundene.

Les mer om danske hunderaser i DogLex.

annonse

annonse

annonse

Grønlandshund er sterk og muskuløs og har en meget kraftig kort hals og en svakt rektangulær kropp. Brystkassen er meget bred og ryggen rett. Hodet er kileformet og ulvelignende, med en bred og svakt velvet skalle. Tydelig markert stopp og en rett og bred neserygg. Tynne tørre lepper og ganske små triangulære stående ører. Halen er kort og tykk og skal bæres ringlet over ryggen. Muskuløse, kraftige bein og sterke, ganske brede og runde labber.

Pelsen er tett, rett og stiv. Kort på hodet og på beina, lengre på resten av kroppen. Tykk og lang på undersiden av halen. Underullen er tett og myk. Alle farger og kombinasjoner tillates, unntatt albino.

Hannhundene skal være minst 60 cm i skulderhøyde og veier gjerne 30–35 kg eller mer. Tispene skal være minst 55 cm i skulderhøyde og veier gjerne 25–30 kg eller mer.

Grønlandshunden er en utpreget brukshund med særskilte egenskaper som trekkhund og kløvhund. Den har imidlertid også vist seg som en god jakthund på sel og bjørn. Den er råsterk og meget utholdende og hardfør, og tåler såvel regn som ekstrem kulde godt. Den har dessuten gode egenskaper som familiehund i et aktivt miljø. Den er også ofte å se som utstillingshund.

Grønlandshund passer ikke i en leilighet, og trenger å være mye ute hele året rundt. Den passer best som familiehund i en meget aktiv familie, som gjerne bor slik til at de kan ha en stor hundegård hunden kan ferdes i når den ikke er ute på tur i skog og fjell.

Som hund er den livlig, lojal og sosial, noe som gjør den til en god selskapshund. Grønlandshunden har sin bakgrunn og opprinnelse blant et nomadisk jeger og samler folkeslag med lite fast eiendom. Den har derfor ikke utviklet vaktegenskaper og vil være lite egnet som vakthund. Den er sjelden aggressiv mot mennesker og er svært glad for all kontakt.

Den trenger en klar og tydelig leder og tidlig dressur. Den har sterke flokkegenskaper og vil jakte om anledningen byr seg, men den er bare unntaksvis aggressiv mot andre hunder. Den trenger mye mosjon for å trives.

Pelsen må stelles regelmessig, og ofte under fellingen.

Historikk for Grønlandshund

Opprinnelsen er usikker, men kynologer og forskere har antatt at den nedstammer fra mer østlige spisshunder, trolig med bakgrunn fra de nordøstre delene av Asia. Denne teorien støttes av moderne forskning med DNA, bl.a. studier med såkalt mtDNA utført av den svenske forskeren Peter Savolainen. Trolig har de først inuittene bragt den med seg til Grønland da de bosatte seg der for mer enn 1 000 år siden. Man kan derfor slutte at denne hunden trolig tilhører våre aller eldste hunderaser og trolig tilhører gruppen av urhundlignende tamhunder som er nærmest beslektet med gråulv, som akita, alaskan malamute, basenji, chow-chow, sibirsk husky og shiba[1].

Som navnet sier nedstammer dagens hunder fra hunder som ble først til Europa fra Grønland, der de har fungert som sledehunder for inuittene i utallige århundrer. Det var grønlandshunder som førte Roald Amundsen til Sydpolen, muliggjorde Otto Sverdrups oppdagelser i Nord Canada, og norske fangstmenn og forskeres virke i polare strøk. Den franske etnologen og polarforskeren Paul-Émile Victor (1907–1995) presenterer hunderasen for verden i 1936, og fra de skandinaviske landene har den så blitt ført videre ut i verden, bl.a. til det amerikanske kontinentet.