Norsk buhund er en gammel og allsidig norsk spisshundrase, med røtter tilbake til 5-600 tallet

Norsk buhund er en typisk spisshund, litt under middels stor og med en kort og kompakt kropp. Den har tett stående pels og spisse ører. Halen bæres i en krøll over rygglinjen. Størrelsen for hannene er ca. 43-47 cm i mankehøyde, mens tispene er ca. 41-45 cm høye. Vekten skal være tilpasset størrelsen. Fargen er normalt gulbrun eller sort. Førstnevnte kan variere fra hvetefarget til rødgul, med eller uten sorte

Gravfunn fra vikingtiden viser at spisshunder av buhundtype var vanlig i Norge på den tiden. De var trolig avlet som gårds- og vakthunder, men etter hvert som sau og geit ble vanlig, fikk de også oppgaver som gjeterhunder. Rasen har også i noen grad vært benyttet som jakthund på elg og hjortedyr, ja til og med på fugl. Den har også gode egenskaper som vakthund. I dag skattes buhunden først og fremst som god og trivelig familiehund. Den er også hyppig å se på som utstillingshund på hundeutstilling i våre dager.

Buhunden er meget energisk av natur og trives best når den får regelmessig mosjon og hjernetrim. Man skal også huske på at buhund har vært avlet som vakthund gjennom mange hundre år, så at den varsler når noe skjer, må man regne med. Som familiehund er den regnet for å være både barnekjær og leken, og like lojal og hengiven mot alle i familien. Den er praktisk i størrelse og normalt grei mot andre hunder og dyr.

Historikk for Norsk Buhund

Selve navnet kommer av det urnorske ordet bu, underforstått busetting. Buhunden er således en gammel gårds- og gjeterhund. Typen har trolig eksistert i Norge siden før vikingtiden (800-1050 e. Kr.), men som hunderase er den av nyere dato. Alt mot slutten av 800-tallet er det registrert buhundlignende hunder på både Shetlandsøyene, Island og Grønland, dit de kom med norske vikinger og busettere. Man mener at buhunden derfor er en viktig stamfar for både Sheltie og islandsk fårehund, men graden av slektskap er uklart.

På begynnelsen av 1900-tallet var rasen i sterk tilbakegang i Norge, dels fordi nye importerte raser ble stadig mer populære, og dels p.g.a. utblanding av blodslinjene som følge av at ingen drev organisert avl med rasen lenger. Rasen ble reddet takket være innsatsen til statskonsulent Jon Sæland, som i 1926 hadde utarbeidet en skikkelig rasebeskrivelse. I dag finner man buhund over store deler av verden, takket være Sælands innsats.