Vestsibirsk laika er en gammel jakthundrase som tilhører spisshundene og er av russisk opprinnelse. Typen er svært vanlig i Russland, men mer sjelden i den vestlige delen av verden..

Vestsibirsk laika er en utpreget jakthund, men den er også en god kløvhund, trekkhund og vakthund. I hjemlandet brukes laikaen først og fremst som jakthund på mindre pelsdyr som ekorn, mår, røyskatt og mink. Det arrangeres imidlertid også løshundprøver på elg, reinsdyr, bjørn og villsvin. I Norden brukes den vestsibirske laikaen først og fremst som løshund på elgjakt, men den kan også stille bjørn og gaupe. Nordmenn bruker den både som løs- og bandhund.

I hjemlandet lovprises laikaen for sin allsidighet og tette kontakt med jegeren, mens man i Norge premierer og avler på spesialister - elghunder som ikke skal være altfor kontaktsøkende.

Vestsibirsk laika er en livlig, våken og stabil hund med jevt godt gemytt. Den skjeller ofte og er gjerne mistenksom ovenfor fremmde. Den trenger mye mosjon for å trives maksimalt, og passer derfor best som familiehund for aktive friluftsfolk og jegere.

Pelsen krever normalt vedlikehold. Rasen regnes som sunn. Passer dårlig som «innehund».

Historikk for Vestsibirsk Laika

Den vestsibirske laikaen kommer fra området mellom det østlige Ural og elven Ob i Russland, og avlsmaterialet er basert på såkalte vogul- og ostjakhunder. De første kom til Norden på 1970-tallet, da det var interesse for rovdyrskarpe bjørnehunder.

[1]På begynnelsen av 1900-tallet var det stor interesse i Russland for å klassifisere de forskjellige laikatypene, og samtidig bevare egenskapene som en allsidig jakthund. Fyrst Shirinski-Shimatov samlet inn et stort antall jaktlaikaer fra det europeiske Russland og Sibir, og delte dem inn etter eksteriørmessige kriterier. Arbeidet ble fortsatt etter annen verdenskrig.

De første hundeutstillingene fant sted på begynnelsen av 1900-tallet, og jegerorganisasjonene gikk i spissen for utviklingen av rasene. En kynologisk konferanse inndelte i 1947 laikaene i fem raser, men dette ble ikke godkjent av laikatilhengerne. Det var først ved konferansen i 1949 at man kom frem til dagens fire raser: vestsibirsk laika, østsibirsk laika, russisk-europeisk laika og karelsk finsk laika (den siste ikke akseptert av FCI).