Østsibirsk laika er en gammel jakthundrase som tilhører spisshundene og er av russisk opprinnelse. Typen er svært vanlig i Russland, men mer sjelden i den vestlige delen av verden.

annonse

annonse

annonse

Østsibirsk laika er litt større en vestsibirsk laika, men ligner ellers mye på denne. Hodet er kileformet og ganske spisst, med svakt markert stopp. Snutepartier er forholdsvis langt og kraftig. Ørene er triangulære, svært rørlige og stående. Kraftig, muskuløs kropp og markert manke. Bred og dyb brystkasse og vel opptrukket buklinje. Kort lend, som er en aning sluttet. Muskuløs rygg. Muskuløse bein og kraftig benstamme, med ovale kompakte labber. Halen bæres over rygglinjen i en bue eller tett ringlet mot låret eller lendet.

Pelsen er hard og slett. Kort på hodet og ørene, men ellers noe lenger og litt mer strittende. Semi-lang rundt halsen, manken og på buken. Tett underull. Fargen er salt og pepper, hvit, grå, sort, rød og brun i alle nyanser, herunder også med flekker. Små flekker, såkalte «ticks» er tillatt på bena.

Skulderhøyden hos hannhunder er ca. 55-63 cm, og hos tisper ca. 53-51 cm. Vekten ligger normalt omkring 30 kg, avhengig av kjønn og generell størrelse.

Østsibirsk laika er en jakthund med stor jaktlyst, men den er også en god kløvhund, trekkhund og vakthund. I hjemlandet brukes denne laikaen først og fremst som jakthund på skogsfugl og mindre pelsdyr som ekorn, mår, røyskatt og mink, samt sørre vilt som elg, reinsdyr, bjørn og villsvin. I Norden brukes den denne laikaen først og fremst som løshund på elgjakt, men den kan også stille bjørn og gaupe. Nordmenn bruker den både som løs- og bandhund.

I hjemlandet lovprises laikaen for sin allsidighet og tette kontakt med jegeren, mens man i Norge premierer og avler på spesialister - elghunder som ikke skal være altfor kontaktsøkende.

Østsibirsk laika er en livlig, våken og stabil hund med jevt godt gemytt. Den skjeller ofte og er gjerne mistenksom ovenfor fremmde. Den trenger mye mosjon for å trives maksimalt, og passer derfor best som familiehund for aktive friluftsfolk og jegere.

Historikk for Østsibirsk Laika

Den østsibirske laikaen er den mest østlige av de fire laikaene og stammer fra området mellom Jeniseielven og Stillehavet. Tidligere har nesten alle folkeslag i dette enorme området sin egen lokale laika, men under den russiske kynologiske konferansen i 1949 ble det bestemt at alle laikavariantene i dette området skulle slås sammen til en rase og kalles østsibirsk laika.

Amur-laikaen, som stammer fra grenesestrøkene mot Kina, ble valgt som idealtype. Dette var en meget allsidig jakt- og trekkhund, men yrkesjegerne var bare interessert i jaktegenskapene og stilte seg negative til forsøket med å gjøre rasen mer enhetlig eksteriørmesig. Selv om det ble gjort forsøk på å få dette til også senere, kan man ikke sies å ha lyktes i særlig grad. Derfor er den østsibirske laikaen mindre homogen som rase enn de tre andre laikarasene. Som følge av dette kan minst to varianter bli skilt ut som egne raser i løpet av perioden 2009–2015, nemlig jakutisk laika og tsjukotisk laika, som begge er mer typiske sledehunder.

[1]På begynnelsen av 1900-tallet var det stor interesse i Russland for å klassifisere de forskjellige laikatypene, og samtidig bevare egenskapene som en allsidig jakthund. Fyrst Shirinski-Shimatov samlet inn et stort antall jaktlaikaer fra det europeiske Russland og Sibir, og delte dem inn etter eksteriørmessige kriterier. Arbeidet ble fortsatt etter annen verdenskrig.

De første hundeutstillingene fant sted på begynnelsen av 1900-tallet, og jegerorganisasjonene gikk i spissen for utviklingen av rasene. En kynologisk konferanse inndelte i 1947 laikaene i fem raser, men dette ble ikke godkjent av laikatilhengerne. Det var først ved konferansen i 1949 at man kom frem til dagens fire raser: vestsibirsk laika, østsibirsk laika, russisk-europeisk laika og karelsk–finsk laika (den siste ikke akseptert av FCI).