Blodhund er en stor og meget gammel hunderase som stammer fra Belgia. Den regnes som en viktig stamfar for dagens drivende hunder. Rasen er også kjent som Sankt Hubertshund mange steder i verden.

annonse

annonse

annonse

Blodhunden er den første hunden som har fått snuten sin godkjent som bevis. Snuten er så kraftig at en blodhund gikk 27 mil i delstaten Kansas i USA - og lyktes i å spore opp en lukt.

Alle som har kysset en blodhund på snuta vet hva det handler om. Det er ingen annen hunderase som er i nærheten av luktesansen til denne rasen, den er enestående. De kan følge et 300 timer gammel luktespor, det er tolv dager. Hold dem i bånd, for hvis de får ferten av noe er de ustoppelige.

De er lette å kjenne igjen, ulingen deres kan høres flere kilometer unna. Ørene og de slappe kjakene gjør at du ikke forveksler dem med andre hunder ."Slapp" er faktisk ganske dekkende, fra den slappe huden og øynene til det dryppende sikkelet. De sikler og så rister de på hodet så sikkelet flyr rundt i rommet.

De startet som klosterhunder i Belgia, kjent for å være renblodige. Det er avlet frem en så suveren luktesans hos blodhunden at når de får ferten av et spor har de vanskelig for å høre når du roper på dem. De fleste hunder ledes av mennesker men blodhunder leder mennesker.

Anatomien forsterker luktesansen, når luft strømmer inn i snuta, fester små luktepartiker seg i slimet. Luktereseptorer sender informasjonen videre til luktesenteret i hjernen. Menneskets luktesenter skal være på størrelse med et frimerke og blodhundens er på størrelsen med et lommetørkle. Nesa gjør ikke jobben alene, ørene fungerer som feiekoster. De feier lukt fra bakken opp i snuta de får også hjelp fra rynkene som henger. Når blodhunden snuser på bakken faller huden rundt øynene fram og fungerer som skylapper, slik at huden fokuserer på bakken.

Blodhunder er kule hunder, men de passer ikke i leiligheter. De liker å snuse og få løpt rundt. Siden de springer overalt, må de bades jevnlig. Ørene er et problem for de haver i maten, og blir skitne så du må nok vaske dem hver dag.
Disse hundene kan ofte få magevridning, så det det kan være lurt å fordele maten på to måltider, gjerne i en opphøyd matskål.

Dressere dem er litt av en jobb hvis du vil de skal bli detektiver. Her må du bruke tid ellers vil den bli familiens stabeis.
De kan både arbeide og leke, og så lenge du gir dem sporoppgaver er de fornøyde. Ønsker du deg et siklende og smørblidt kjæledyr, er disse herlige familiehunder. Bare ikke la små barn passe de, for da tar de over styringen.

Blodhunden er en av de største støverne. Den er langstrakt med mye løshud. Hodet er stort og smalt. Den har rynker og slapp hud på hodet og langs hele halsen. Den har markert nakkeknøl, lange kjaker, krommet neserygg og et kjeveparti som har hengende løse lepper. Ørene er festet lavere enn øynene og er meget lefsete. Ørene har ikke brusk og henger derfor ned mot kjakene. Den har langstrakt høy og smal hals. Kroppen er slank og langstrakt med bredt brystparti og buklinjen noe opptrukket. Den har rak rygg og balansert lend. Den har relativt sterke bein og en middels tykk benstamme som ender opp i runde, høye labber. Halen har kort pels og bæres i en bue over rygglinjen, uten å berøre ryggen.

Blodhunden ble opprinnelig avlet som en drivende jakthund som jaget hjort og villsvin i flokk, men den har på grunn av sin fantastiske luktesans og sitt utrettelige pågangsmot blitt mer av en ren sporhund og regne. Den regnes av de fleste som «verdens beste sporhund», men denne staute og stolte hunden har også en rekke andre brukshundegenskaper. Ikke minst som tjenestehund. Blodhund er også en ypperlig familiehund.

Blodhunden er ikke særlig hurtig, men svært utholdende og besluttsom. Den kan spore lenger enn noen annnen hund.

Blodhunden er en stor, stø og modig hund som egener seg ypperlig som familiehund i en aktiv familie. Den er vennlig, rolig, lojal og trofast, og regnes som svært flink med barn. Den er reservert overfor fremmede, men normalt aldri aggressiv. Blodhunden trenger tålmodig og vennlig, men streng dressur. Den trenger mye mosjon og bør få rikelig med oppgaver for å trives maksimalt.

Historikk for Blodhund

Navnet blodhund kommer ikke av rasens egenskaper til å spore blod, men stammer fra det engelske uttrykket «blooded hound» som oversatt betyr nobelt blod, underforstått renraset hund. Navnet stammer fra 1300-tallet, men rasen er ennå eldre.

Blodhunden skal ha oppstått i Ardennesdistriktet i Belgia på 900-tallet, der en munk med navnet Hubertus (egentlig François Hubert) drev med oppdrett av store jakthunder, basert på lokale hunder som hadde eksistert i området siden 600-tallet. Hubertus ble senere den første biskop av Liége, og utnevnt til helgen etter sin død. Siden ble disse hundene spredd utover Europa, der de med årene ble krysset med andre hunder for å få fram typer som passet de mange ulike behov folk hadde for jakthunder.

Blodhunden ble bragt til England med Vilhelm Erobreren på 1000-tallet, og den ble flittig brukt som jakthund i Frankrike fram til Ludvig den helliges tid (1226–1270).

Rasens rykte som en særlig god sporhund stammer imidlertid trolig fra USA, dit den kom ganske tidlig etter at innvandringen fra Europa begynte. Den ble spesielt populær i sørstatene, der den ble brukt til å spore opp rømte slaver. Siden ble den også benyttet til å spore opp fanger som hadde rømt.

I moderne tid har oppdrettere i såvel USA og Storbritannia, som i hjemlandet Belgia vært viktige for rasens utvikling og eksistens. I dag regnes den også som støverrasenes viktigste stamfar.