Hygenhund er en norsk rødbrun middels stor drivende jakthundrase fra midten på 1800-tallet. Den er kjent for sin karakteristiske los.

annonse

annonse

annonse

Hygenhunden er en middels stor hund. Solid og tettbygget, rektangulær, med sterk overlinje. Mankehøyden er henholdsvis 47-55 cm for tisper og 50-58 cm for hannhunder. Hygenhunden skal ikke ha «glassøye».

Av farge finnes tre varianter:

1. Rødbrun, ofte med mørke stikkelhår og med mørkt anstrøk på hode rygg og halerot.
2. Trikolor, sort og brun som regel med hvite tegninger.
3. Hvit med rødbrune flekker eller spetter, eller med sorte og brune tegninger.

Den mest vanlige fargen er rødbrun med hvite tegninger.

Hygenhunden er en drivende halsende jakthund som brukes til jakt på hare, rev og gaupe. Den er fra gammelt av kjent for sitt bærende mål, som er drant, skarpt og klingende, ofte nærmest entonet. Jegere forteller at å høre på ilterheten og variasjonene, som når hunden gir ekstra godt på når den ligger nær på haren, og blir grovere ettersom den ligger lengre bak, for så å øke på igjen når hunder pånytt nærmer seg, er på klar høstmorgen som religion for en harejeger.

Hygenhund er en selvstendig, hardfør og robust brukshund med behersket gemytt. Den har stor jaktlyst og trenger regelmessig og nok mosjon for å trives. Rasen er ikke egnet for nybegynnere og kan ikke anbefales som familiehund for passive familier. Den fungerer imidlertid godt ellers sosialt.

Pelsen trenger jevnlig vedlikehold.

Historikk for Hygenhund

Hygenhund har i hovedsak sin opprinnelse fra Ringerike, Lier og Bærum. Navnet har den fått etter prokurator H. F. Hygen, som hadde sitt virke på Ringerike. Han var en kjent harejeger på midten av 1800-tallet, og drev med fortjenestefult oppdrett av den rødbrune harehunden.

Ved opprettelsen av spesialklubben for «Norske Harehunde» i 1902 var det tre fargevarianter som gikk igjen på norske harehunder. To fulgte hverandre ad, sort/blakk og og grå droplet, eller «Dunkers rase» som den het på folkemunne. Den tredje fargen, rødbrun eller rødgul med hvite tegninger var i mindretall, men alt anerkjent som «Hygens rase». Dette ble også navnet på de to eldste nasjonale harehundrasene vi har i Norge. Dunker og Hygenhund.

Årene før og etter første verdenskrig var vanskelig for avlen på både hygenhunden og dunker. Mellom 1925 og 1935 var avlsarbeidet så lite attraktivt at mange betraktet de to rasene som samme hund, selv om Norsk Harehundklubb var sterkt imot sammenslåingen. Etter at avlsarbeidet på hygenhund tok seg opp i mellomkrigstida ble rasene igjen skilt. Det ble nå drevet et godt avlsarbeid, og ved andre verdenskrigs slutt sto det bra til med rasen.

På 1970-tallet ble det krysset inn nytt dunkerblod i rasen, samtidig som det ble arbeidet med å spore opp flere gode avlshannhunder for framtidig bruk. I årene 1990 til 1997 ble det igjen foretatt 4 nye innkryssninger av dunker, noe som bidro til at man fikk utvidet rasens avlsgrunnlag ytterligere. I dag har derfor rasen et godt genetisk fundament i Norge.

I senere tid er det benyttet hygenhund for å skape et bredere grunnlag hos den svenske gotlandsstøveren, siden disse hundene ligner mye på hverandre.