Fransk Spaniel er balansert, myk, føyelig og en entusiastisk jeger. Den er omgjengelig med sine følgesvenner. Den er en ideell hund i de aller fleste situasjoner.

Den franske Spaniel har en vennlig og utadvendt personlighet, er godt balansert og tålmodig. Aggressivitet ligger ikke naturlig for rasen.

Den Franske Spanielen er ivrig etter å lyde og er derfor en forholdsvis lett trent hund. Hunden vil lett knytte seg til eieren sin og er en god brukshund. Rasen har et høyt aktivitetsnivå og krever en god del mosjon.

Rasen er robust og sunn med få problemer og tilpasser seg også godt til fuktige værforhold.

Tidligere har pelsen til Fransk Spaniel kun vært hvit med sorte tegninger, men rasen ble mikset med andre spaniel-farger tidlig på 1900-tallet.

Den Franske Spanielen er en av de to høyeste spaniel-rasene, og er høyere enn Engelsk Springer Spaniel. En normal hund har et muskuløst utseende med dypt bryst og sterke bein.

Øynene til hunden har en mørk gul farge. Halen er tykk og smalner utover. Pelsen er middels tett og har lett bølget pels på ørene, baksiden av beina og på halen. Den har også noen bølger i pelsen på brystet, ellers ligger pelsen flatt på kroppen. Den normale fargen på en Fransk Spaniels pels er nå hvit med bryne tegninger.

Den Franske Spanielen var lite kjent utenfor Frankrike og nabolandene til den ble innført til den kanadiske provinsen Quebec i 1970-årene. Den raskt en populær hund for jakt på skogsnebb og rype.

Historikk for Fransk Spaniel

Spaniels ble første gang nevnt i Frankrike i det 14. århundre i Gaston III av Foix-Béarn arbeid Livre de Chasse, senere oversatt til engelsk som The Master of Game. Det ble spekulert i om rasen har eksistert fra korstogene i det 11. århundre. Den franske Spaniel ble omtalt som en bestemt type Spaniel fra 1660 og ble notert som særegne fra King Charles Spaniel i Holland typen.

Rasen var populær i middelalderen, i bruk for falkejakt og som settende hund ved bruk av fangstnett.

De ble en favoritt av det franske kongehuset, konger og prinser ved de kongelige domstolene i Versailles og Spaniels ble favorisert over andre raser av jakthunder. Katarina I av Russland (1684-1727) var kjent for å ha eid en Fransk Spaniel navngitt Babe. I løpet av denne perioden var Franske Spaniels kjent for å ha vært delt opp i flere regionale typer.

The Sporting Magazine skrev om den Franske Spaniel og jakt på stokkender i 1805, "De røffe Franske Spaniel er den beste følgesvenn ved disse anledninger: han ser følger med og lystrer jegeren, og med en hastighet uten sidestykke, jager det sårede byttedyret og presenterer det med størst mulig hastighet ved foten av sin herre."

James de Connick etablerte den første rasestandarden for den Franske Spaniel i 1891.

Ved begynnelsen av det 20. århundre hadde antallet Franske Spaniels falt så lavt at de nesten ble utryddet. En fransk prest ved navn Far Fournier tok på seg oppgaven med å samle de gjenværende Franske Spaniels til sin Saint Hillaire kennel for å bevare rasen. Der bygde han de linjene som er representanter for rasen vi har nå. Den franske Spaniel Club ble stiftet i 1921, med Fournier som president i foreningen.

I Canada ble The Club de l'Épagneul Français du Canada dannet i 1978 for å sikre at den Franske Spaniel ville fortsette å følge rasestandarden og å følge offisiell anerkjennelse av Canadian Kennel Club , der rasen ble anerkjent i 1985.

Franske spaniels er også anerkjent av Fédération Cynologique Internationale (FCI), United Kennel Club (UKC). The Kennel Club (UK). American Kennel Club (AKC) har ikke anerkjent rasen.