Det fines to typer Weimaraner: korthåret og langhåret.
Weimaraner er en tysk jakthund som hører til gruppen av stående fuglehunder. Den karakteristiske fargen, kombinert med den ofte nærmest lydløse fremferden, har gitt denne rasen tilnavnet «the grey ghost» i den engelskspråklige verden.

annonse

annonse

annonse

Weimaraner er en en litt langstrakt stor og atletisk brukshund av funksjonell type. Formvakker, tørr hud med tydelig underliggende muskulatur og sener. Typisk kjønnspreg. Hannhundene skal ha en mankehøyde på 59-70 cm og tispene på 57-65 cm. Fargen skal være grå i ulike nyanser, og øynene skal være ravfargede.

Rasen forekommer vanligst i korthåret utgave, men også langhårsvarianten har en viss utbredelse. Pr dags dato finnes ca. 25 langhår i Norge. Denne skiller seg ikke fra korthår på andre måter enn ved hårlaget.

Alle rasens egenskaper har betydning for dens jaktadferd. Den egner seg best til småviltjakt i skog, på fjell og lavland, men er også anvendbar ved støtjakt. Flere ganger er det også felt elg for weimaraner, da som bandhund. Også som apportør ved f.eks. andejakt, er weimaraner et godt valg. Den regnes som en god «all-rounder» i jaktmiljøet.

Hundens ypperlige luktesans gjør den godt egnet til ettersøk av skadet vilt. Flere norske weimaranere er godkjente som ettersøkshunder, og brukes ved ettersøk av elg, hjort og rådyr både under jakt og etter påkjørsler. Rasen har også en sterk hang til både å apportere og rapportere.

Spesielt jakt på skogsfugl passer godt for rasen, og det er her weimaranere har oppnådd flest premieringer i Norge. Denne jaktformen passer godt weimaranerens søk som er noe trangere enn de mer stortgående rasene som for eksempel setter. Mange skogsfugljegere opplever det som et pluss at weimaraneren holder god kontakt med føreren under jakten. De skal apportere, både på land og i vann.

Rasens utseende har også ført til at den har vært etterspurt som familiehund i mange land.

Weimaraner har et livlig temperament, og er årvåken og vaktsom. Den er selvstendig og litt sta, men lærenem. Den har stort behov for aktivitet og mosjon. Mosjon alene er dessuten ikke nok. Hunden har både behov for, og kapasitet til, å arbeide. Trening og utøvelse av jakt, lydighet, ettersøk og trekk og kløv er som skapt for rasen. Man bør være erfaren og trygg som hundeeier før man anskaffer en weimaraner. Dens spesielle kombinasjon av følsomhet, stahet, skarphet overfor vilt samt beskytterinstinktet krever en fast og bestemt dressur.

Helsetilstanden hos norske weimaranere er god. Forekomsten av HD er lavere enn hos mange andre raser. Den er ikke befengt med særskilte sykdommer eller mangler. Diffuse hudproblemer har vært observert og noen tilfeller av magedreining, men ikke i en slik utstrekning at det kan sies å være et rasespesifikt problem.

I og med at rasen er såpass fåtallig her til lands, er avlsmessig samarbeide over landegrensene helt nødvendig. I gjennom alle år har det blitt importert hunder fra de andre nordiske land, samt Tyskland, og norske tisper har blitt bedekket i disse landene. I tillegg er sperma importert fra USA.

Historikk for Weimaraner

Weimaraner er en av de eldste kontinentale stående fuglehundene vi kjenner til. Allerede på 1600- og 1700-tallet ble jakthunder som til forveksling likner dagens weimaranere avbildet ved flere anledninger. Noen mener at denne hunden opprinnelig har et fransk utspring, og at den nedstammer fra såkate Chien Gris de Saint Louis, hunder som ble benyttet til flokkjakt. Det er imidlertid mer sannsynlig at den nedstammer fra en type tyske grå jakthunder, som fantes der på 1800-tallet.

Storhertug Carl-August av Sachsen-Weimar var den første til å avle denne grå smidige hunden, viss opprinnelse derfor regnes som Thüringen i Tyskland. Han krysset inn Chien d'Oysel (som ligner dagens spaniels), St. Hubertushund og engelsk pointer. Opprinnelig ble den regnet som en drivende hund.

Den første raseklubben ble dannet alt i 1897, mens rasestandarden (korthåret) er fra 1925. Den er stort sett uforandret til denne dag. På begynnelsen av 1900-tallet ble det også krysset fram en langhåret variant, men denne er ikke like vanlig å se.

I begynnelsen var rasen svært eksklusiv, forbeholdt den tyske adelen, men i løpet av 1900-tallets første halvdel spredtes den over verden, og da særlig til USA og Storbritannia. De første hundene kom til Norge i 1964, og har der beholdt noe av sitt eksklusive preg. For tiden finnes i underkant av 200 hunder i Norge, og det fødes fra ett til tre kull hvet år. I tillegg importeres årlig et antall hunder.