Kooikerhund (FCI 314) er en mellomstor apporterende hund av spanieltype og hollansk opprinnelse. Den kalles også i noen grad hollandsk spaniel.

annonse

annonse

annonse

Utseende, anatomi og fysikk

Kooikerhund er en svakt rektangulær hund med rikelig pels og frie og ledige bevegelser. Den er gjerne svært utholden og hardfør, men allikevel meget hurtig til spaniel å være.

Hodet er ganske bredt og har lett hvelvet skalle. Skallen og snutepartiet er like lange, ubetydelig markert stopp og pannefure. Godt utfylt snuteparti, særlig under øynene, og sort nesebrusk. Ørene er ganske små og høyt ansatt, og de ligger tett inntil kinnene. De skal være dekket av langt hårbeheng. Halsen er rett og muskuløs. Kroppen har rett rygg, rommelig bryst med velutviklede bakre ribben. Halen skal nå til hasespissen, være rikelig behåret og forsynt med en vakker fane. Den bæres i høyde med rygglinjen eller oppoverbøyd. Rette forben, med faner på baksiden, og velvinklede bakben med bukser.

Pelsen er middels lang, tett eller svakt bølget. Frynser på ørene, «bukser» på bakbena og rikelig fane på halen. Kort pels i ansiktet, på forsiden av forbena og haseleddet på for- og bakben. Pelsfargen er hvit i grunnfarge med klare lys oransje/røde flekker på kroppen og på hver side av hodet som også dekker ørene. Ørefrynsene er sorte nederst og kalles «øreringer» («oorbellen»). Hvitt bliss i ansiktet og pannen. Fanen på halen er hvit.

Rasestandarden fra FCI sier skulderhøyden skal ligge på ca. 35-40 cm, men den nevner ingen ting om forskjeller mellom hanner og tisper. Den nevner heller ingen ting om vekten, men det normale er at disse hundene veier omkring 10-15 kg. Det er allikvel viktigere at hunden er harmonisk bygget.
Lynne og væremåte

Det sies at rasen er blid, leken, hengiven og svært lojal mot de den kjenner og er glad i, men ofte litt reservert (tilbaketrukken) overfor fremmede, spesielt til å begynne med. Den er meget hardfør og tåler godt både kulde og regn, og den elsker å bade. Den er glad i å mosjonere og trenger jevnlig mosjon, gjerne daglig. Den trives også svært godt med å få psykiske utfordringer, som eksempelvis å gå spor. Dressur bør skje etter milde prinsipper og med tålmodighet. Pelsen bør også børstes jevnlig, gjerne daglig eller annenhver dag. Behovet for pelsstell vil være avhengig av hvor hunden ferdes.

En dominerende egenskap som følger rasen er at kooikeren smiler så alle tennene vises - noe som ikke må forveksles med en sint hund!

Svært få kooikere driver idag arbeid med ender, men de egenskaper fuglefangeren verdsatte, gjør dem velegnet til plasstrengende aktiviteter, f.eks. lydighet, agility, spor og søk. Kooikeren har en masse energi, og det er fornuftig å starte innlæring tidlig i kooikerens liv.

En konsekvent oppdragelse er nødvendig for at hunden ikke skal bli usikker og trekke seg tilbake. Hvis hunden blir redd, ikke beskytt og trøst, men vær positiv og le isteden. Overfor fremmede kan kooikeren være noe reservert, noe som raskt går over når vedkommende er akseptert. Den arbeidende kooikeren ble tidligere sterkt knyttet til sin eier, og denne egenskapen er nok fremdeles i hunden, og med et godt samarbeid gjør den gjerne alt eieren ønsker. Våre engelske venner sier så treffende om den at den har "the will to please". Innendørs viser hunden en stor tilpasningsevne; den kan være rolig og beskjeden, men også boblende av livsglede.

Hvis kooikeren får alle sine behov oppfylt, vil eieren nyte godt av alle tilstedeværende egenskaper som oppmerksomhet, intelligens, arbeidslyst, lekelyst, tilknytning til eieren, vaktsomhet, husvenn og barnevenn. Den er følsom for harde ord, skrik og skrål, så skarp irettesetting er oftest ikke nødvendig.

Pelsstell
Pelsen er meget lettstelt. Regelmessig børsting med en god børste holder pelsen i fin kondisjon og huset noenlunde fritt for hår. I røytetiden er en daglig omgang med børsten å anbefale. Gre da også litt med en finkjemmet kam.

Annet

Kooikerhund regnes som en normalt sunn rase, selv om det er kjent at den har noen arvelig belastede lidelser. Blant annet epilepsi og katarakt.

Rasestandard for kooikerhund

Kooikerhund er en svakt rektangulær hund med rikelig pels.

Hode
Ganske bredt med lett hvelvet skalle. Skalle og snuteparti er like lange, ubetydelig markert stopp og pannefure. Godt utfylt snuteparti, særlig under øynene, sort nesebrusk.

Øyne
Mandelformede, mørkebrune med vennlig uttrykk.

Ører
Ganske små og høyt ansatt, som ligger tett inntil kinnene. De skal være dekket av langt beheng.

Bitt
Saksebitt, tangbitt tillatt:

Hals
Halsen skal være rett og muskuløs.

Kropp
Rett rygg, rommelig bryst med velutviklede bakre ribben.

Ben
Rette forben med faner på baksiden. Velvinklede bakben med bukser.

Poter
Korte, godt sluttede.

Hale
Skal nå til hasespissen, være rikelig behåret og forsynt med en vakker fane. Bæres i høyde med rygglinjen eller oppoverbøyd.

Bevegelser
Frie og ledige.

Pels
Middels lang, tett eller svakt bølget. Frynser på ørene, bukser på bakbena og rikelig fane på halen. Kort pels i ansiktet, på forsiden av forbena og haseleddet på for- og bakben.

Farge
Hvit grunnfarge med klare lys oransje/røde flekker på kroppen og på hver side av hodet som også dekker ørene. Ørefrynsene er sorte nederst og kalles hunden "øreringer" ("oorbellen"). Hvitt bliss i ansiktet og pannen. Fanen på halen er hvit.

Skulderhøyde
35 - 40 cm.

Historikk for Kooikerhund

Kooikerhunden er en gammel hollandsk rase. På malerier fra det 17. og 18. århundre av bl.a. Vermeer og Steen, og på familieportretter fra samme tidsepoke, finnes det små spaniels som ligner mye på den nåværende kooiker-hund. Muligens spiller Spania en viss rolle i kooikerhundens historie, da det kan tyde på at hunden stammer derfra.

I Oranje Nassau muséet ved slottet Dillenberg's ruiner henger et bilde som viser en forskrekket Willem av Oranje, nettopp reddet fra et mordforsøk av den alltid vaktsomme kooikerhund. Også vanlige familier på den tid holdt kooikerhunden som vakthund. Kooikerlignende hunder kan sees på mange av Jan Steens malerier fra 1600 og 1700-tallet. Baronesse van Hardenbroek van Ammerstol nedla en stor innsats i å få kooikeren godkjent som hollandsk rasehund. Fra 1939 lette hun bevisst etter hunder som kunne brukes til tilbakeavl av rasen, og hun ba omreisende om hjelp, bl.a. sigøynere og kremmere. På denne måten fikk hun inn en rekke hunder, spesielt fra Friesland-området, og endelig en tispe, "Tommie", som oppfylte alle krav. Men - eieren ville ikke selge hunden, men hun fikk låne den til en parring. Hannhunden som ble benyttet het "Bennie". Den kom også fra Friesland, men var forøvrig av helt ukjent opprinnelse, men oppfylte alle krav. I 1971 ble rasen offisielt godkjent med de nå gjeldende rasekjennetegn.

Opprinnelig er kooikeren en arbeidshund, som ble brukt både som vakthund og som rotte- og muse-jeger, men fremfor alt arbeidet den som fugle-fangerens medhjelper, og den er oppkalt etter den fellen ("eendenkooi") som tidligere ble brukt til å fange villender i.

I det vannrike Holland med kanaler, elver, sumper og rester av tidligere dikebrudd har det i årtier eksistert lokkesteder for ender. Lokkestedene består av et lite vann hvor fuglene finner rugeplass og smutthull vinterstid. På disse stedene arbeidet fuglefangeren med sin kooikerhund ved at hunden ble sendt mot vannkanten slik at de nysgjerrige endene så den hvite, logrende halen innimellom dukke opp, og dermed ble lokket til å følge etter inn i fuglefangerens nett. Det finnes ca. 100 slike lokkesteder i Holland, som idag brukes til vitenskapelige undersøkelser ved at fuglefangeren arbeider på samme måte som tidligere med sin hund, men idag fanges fuglene inn for ringmerking.

Da fuglefangeren vurderte hunden la han vekt på spesielle egenskaper som var nødvendige i arbeidet med endene, f.eks. skulle det være en aktiv hund, den skulle være oppmerksom og lærevillig, og den skulle ha et høyt bevegelsestempo med korte vendinger, og den skulle nøye følge alle fuglefangerens bevegelser.

De første hundene kom til Skandinavia i 1987, nærmere bestemt til Danmark. Til Norge kom den først i 1994, der raseklubben, Norsk Kooikerklubb, ble dannet i 1997.