Det eksisterer ulike teorier om appenzellerens opphav.
Noen forskere mener at både appenzelleren og entlebucheren er av romersk herkomst. Andre igjen er overbevist om at appenzelleren kan tilbakeføres til spisshundene og den sørtyske pinscheren. Det faktum at appenzelleren forekom i store mengder i Appenzell-området i Sveits i starten på det renrasede avlsarbeidet, hersker det derimot ingen uenighet om.

annonse

annonse

annonse

De dyrene man startet avlsarbeidet med, var harmoniske såvel i gemyttet som i kroppsformen. Det var disse egenskapene sammen med bruksformålet til hunden som ble bestemmende for avlen. Farger og tegninger var svært forskjellige hos de enkelte individer. Den i dag så karakteristiske "elghundhalen" var heller ikke alltid å finne hos alle. Appenzell-området var i lang tid avskjermet fra omverdenen. Innavl formet her en egen sorts mennesker som selvsagt også påvirket rasens utvikling. Det var altså ikke bare menneskene som ble offer for innavl, også appenzelleren ble dessverre det, uten at dette fikk nevneverdige konsekvenser for rasen. De ord som Dr. B. Kobler skrev om appenzelleren for mer enn 40 år siden, gjelder den dag i dag: "Disse hundene er fulle av liv. Ikke et øyeblikk kan de stå stille rundt hjorden. De løper opp og ned av fjellene, bjeffende og logrende". Dette er temperamentet og "pratsomheten" til spisshundene, schnauzerne, pinscherne og andre etterkommere av de gamle bondehundene.

Den "moderne" appenzeller blir til
Max Siber var den første som i 1895 oppfordret den sveitsiske hundeklubben (SKG) til å gjøre noe for appenzelleren. Siber sørget for at finansdepartementet i kantonen St. Gallen og Appenzell også satte opp premier for denne rasen, slik at et målrettet avlsarbeid kunne gjøre appenzelleren mer kjent og populær. SKG satte ned en kommisjon. Målet med kommisjonens arbeid var å finne frem til kvalitativt gode avlsdyr. Dessuten fikk kommisjonen mandat til å sette opp en standard for rasen. I 1898 fant man frem til 9 hannhunder og 7 tisper som alle var av god avlskvalitet. Med Sibers død i 1899 mistet appenzelleren sin fremste idealist og rasens talsmann. Hadde det ikke vært for Prof. Dr. A. Heim som saumfarte Sveits på jakt etter sveitsiske urhunderaser, ville appenzelleren sannsynligvis ha dødd ut. I 1906 grunnla Heim og 10 andre venner en egen klubb for appenzelleren. Klubben arrangerte utstillinger, førte stambøker, ga veiledning til oppdrettere og gjennomførte en rekke andre aktiviteter for å spore til større utbredelse av rasen. I 1914 satte Heim opp rasestandarden som også gjelder i dag. De første appenzellere som står innført i stamboken hadde ukjent opphav. Dagens avl baserer seg i det vesentlige på 11 av de første registrerte hundene. Innavlsgraden i stamtavlene til dagens appenzellere er svært stor. Til tross for dette ble det ikke bedrevet noen form for målrettet linjeavl. Ved siden av dette har ikke bruksverdien til hunden stått i sentrum fremfor eksteriør hos de som bedrev avl. Disse var som regel bønder. Appenzelleren ble hovedsaklig solgt til bønder som la mindre vekt på skjønnheten, men heller oppskattet vaktsomhet og nøysomhet hos hunden. Som hos mange andre raser av relativ ung opprinnelse, var dette retninger som utkrystalliserte seg ved avlsarbeidet. Oppdretterne delte seg i 2 leire; noen ville ha en lett og senete appenzeller, andre en stor og grov. Den lette varianten kunne ha en skulderhøyde på mellom 48-50 cm, den grove 55-60 i skulderhøyde. I gjennomsnitt finnes det 500 til 600 renrasede appenzellere som er ført inn i stambøker. Appenzeller- bestanden er i alle fall sikret i dag og etter hvert finner flere og flere appenzellere også veien til utlandet.

Dagens appenzellere
Appenzelleren av i dag skiller seg vesentlig ifra sine forgjengere fra rundt århundreskiftet. Typemessig og i størrelse er de omtrent like, men er derimot blitt mer enhetlige i farger og tegninger. De gule og "tiger"-fargede hundene er forsvunnet, også de med stor hvit ring/krage rundt halsen. Fremdeles forekommer disse av og til i noen valpekull, men disse får ikke leve opp. Heller ikke de med hvite sokker, de som mangler brunt mellom det hvite og sorte på beina eller de med lysegrå eller gul underull får livets rett. Siden 1975 har appenzeller-klubben bestemt at brune appenzeller-valper ikke skal føres videre, selv om bokens forfatter, H. Räber personlig mener at den havannabrune appenzelleren absolutt har store sjanser fremover. Også den nå så karakteristiske halen har vært gjenstand for diskusjoner og uoverenstemmelser oppdrettere imellom. I dag kan man imidlertid ikke tenke seg en appenzeller som ikke har det sveitserne kaller for "et krummet posthorn" som symbol. Selv i dag er man ikke helt fiksert på hundens tegninger. Fremdeles gjelder det som Heim sa i 1919: "Kroppsbygningen kommer fremfor tegningene. Altfor symmetriske tegninger blir fort kjedelig". Det blir derimot lagt stor vekt på å fremheve en mørk tanfarge og mørke øyne. For lyse øyne gir hunden et usympatisk og stikkende rovfuglblikk. De mørke pigmentflekkene i det hvite feltet rundt snutepartiet og flekkeruten pigment, er to feil som man kjemper for å bli kvitt. Størrelsen på dagens hunder varierer mellom 45 og 56 cm. Tispene er derimot noe kortere enn hannhundene. Dette er spesielt, fordi hos alle andre hunder av tilsvarende størrelse og proporsjon, er alltid hannhundene noe kortere enn tispene. Også i dag betyr hundens gemytt vesentlig mer enn dens eksteriør. Bonden har verken tid eller er villig til å bruke krefter på å "trene" bort unoter eller andre vesensmangler. Dette medfører at hundene ofte blir overlatt til seg selv. Heller ikke må hunden gjøre særlig krav på fôret. Hunden må føle en sterk binding til hus og hjem. Den må lett kunne anpasse seg og underordne seg sin herre. Appenzelleren har som oftest ikke noe utpreget jaktinstinkt. Om vinteren, når rådyrene kommer i nærheten av husene, overser appenzelleren dem fullstendig. Appenzeller-bastarden derimot, har et langt mer striere gemytt. Det er særlig krysning mellom appenzeller og schäfer som gemyttmessig er svært ugunstig. Appenzellerens mistro til fremmede og dens utpregede vaktinstinkt, gjør den til en utmerket vakthund. Denne mistroen overfor fremmede kan også i enkelte tilfeller utarte seg til at hunden går til angrep. Appenzelleren viser stor selvstendighet i arbeidet med hjorden (både sauer og kyr). Dette blir verdsatt av bøndene. La oss ta en historie fra virekligheten som på mange måter illustrerer appenzelleren: En bonde fra appenzell solgte ofte avlskyr til Tyskland. Ved forsendelse av kyrne måtte kyrne gå gatelangs i 4 timer fra Appenzell til Bodensjøen for så å fraktes videre derfra i båt. Bonden brukte appenzelleren som medhjelper til dette arbeidet. Når dyrene var lastet vel ombord, sa bonden til hunden:"Bläss, løp hjem!". Hunden reiser seg momentant og løper bortimot fire timer for hver gang å innfinne seg på trappa hjemme".
Fantastisk, spør du meg!