Entlebucher sennenhund, også skrevet Entelbucher sennenhund, er en mellomstor hunderase som opprinnelig stammer fra Entlebuch i Luzern-området i Sveits, der den har fungert som gårds- og kveghund.

annonse

annonse

annonse

Fremdeles er det mange hundeinteresserte som ikke kan skille mellom appenzelleren og entlebucheren, annet enn at halen er forskjellig. Heim sier i et av sine skrift at omlag halvparten av entlebucher-valpene er født med kort hale. Dette var kanskje tilfellet i starten på avlsarbeidet. Til og med konkurranser ble avholdt hvor man skulle gjette om halen var medfødt eller ei. Mannen fra Entlebuch vant; hans tispe nedkom med 2 valper med kort hale! Det er vanskelig å gi et holdbart svar på hvorfor halene ble kupert. Man vet med sikkerhet at egypterne og grekerne kuperte ørene på sine hunder. Men hunder med kupert hale, finner man derimot ikke hos dem. Årsakene til at halen ble kupert er flere. Noen mente at rabies sitter i en nerve i halerota. Skjærer man bort halen, vil hunden aldri bli smittet med rabies. Videre narret godsherrerne sine undersotter til å tro at en korthalet hund var langt mindre farlig enn en med lang hale. Dessuten syntes godseieren det var praktisk å ha hunder med korthale, fordi han da visste at disse tilhørte bøndene. Et annet moment var at de styrende myndighetene skattela hundeeiere som hadde hunder med lang hale; ergo skar bonden halen av på sin hund for å slippe å betale noe. Senere forskning har vist at en medfødt kort hale hos hunder egentlig er en arvelig misdannelse i skjelettet, særlig i ryggsøylen. Derfor er det viktig at man ikke avler på entlebuchere som har denne medfødte svakheten, fordi dette ville påvirke vitaliteten til rasen betraktelig. Dessuten har det vist seg at valper født uten hale i gjennomsnitt er 2-3 cm lavere enn valper født med lang hale. Videre vokser valper med lang hale fortere, og er kraftigere og mer utholdende enn sine korthalede søstre og brødre.

Historikk for Entlebucher Sennenhund

Appenzelleren og entlebucheren var i utgangspunktet nesten umulig å skille fra hverandre. I begynnelsen av 1800-tallet ba imidlertid Siber, som var en stor talsmann for sennenhundrasene- appenzelleren i særdeleshet, avisene skrive artikler om entlebucheren for å gjøre rasen kjent. Videre sporet han an til en hundeutstilling i Bern i 1884 med en forsøksklasse for entlebucheren. Dessverre uteble responsen den gang. Den første som beskrev entlebucheren var E. Baur. Han skrev i 1889 et stykke om den og sendte det til et blad for jakt- og hundeinteresserte. Siden dette er det første som er skrevet om entlebucheren, tar vi det med for kuriositetens skyld: "Skulderhøyden varierer mellom 40 og 50 cm. Det er en relativt kraftig hund sett i forhold til størrelsen med et rettlinjet ryggparti. Halsen er kort, hodet middels tungt med bred skalle, men med et lett snuteparti. Beina er slanke og rette med små, runde poter. Halen er sterk ved festet, middelslang og som bæres over ryggen så sant den ikke er blitt kupert. Hundens farge er hovedsaklig sort, men både brune og "ulvefargede" eksemplarer forekommer rett så ofte. Entlebucheren har et uhyggelig livlig temperament. Han er utrettelig og hans nøttebrune, intelligente øyne er stadig på jakt etter å fange opp mesterens ønsker. Dessuten har den en utpreget sans for å lede hjorden. Dette gjør den uten å skjelle eller å bite. Bøndene i Alpelandet vet å sette pris på denne hunden som gir seg uttrykk i god forpleining". Denne beretningen ble bare liggende i skuffen til redaktøren, fordi han - som han sa - ikke kjente noen hund som passet til denne beskrivelsen. Fram til den første verdenskrigen, kunne man praktisk talt ikke skille appenzelleren fra entlebucheren eller omvendt. Det var førstet målrettet avlsarbeid som ga grunnlaget for å skille disse to rasene fra hverandre. Man kan dermed slå fast at det som er sagt om opprinnelsen til appenzelleren også er gyldig for entlebucheren. Likheten med appenzelleren er/har til dags dato vært til et stort handikap for entlebucheren.

Det gryende avlsarbeidet
I 1913 lykkedes det Franz Schertenleib å stille ut 4 eksemplarer av entlebucheren på en hundeutstilling i Langenthal. Disse 4 hundene, 2 tisper og 2 hannhunder, ble ført inn som de første 4 eksemplarer av den nye rasen i stamboken. Disse 4 var Casar, Seppi, Blassli og Senta. Hos alle 4 står det i stamboken at fødselsdato og avstamming er ukjent. Alle 4 var sorte med hvite tegninger. Man vet heller ikke om de også hadde brunetegninger. I 1914 utkom Prof. Heims berømte skrift om de sveitsiske sennenhundrasene. Nå hadde han ingen betenkligheter med å innføye entlebucheren som den siste og yngste gren til stammen av sennenhundene.

I 1914 stilte Schertenleib ut 5 entlebucherer ved utstillingen i Bern. 3 av dem hadde han fått frem selv, de 2 andre var av ukjent opprinnelse. I dommerkritikkene er fargen omtalt for første gang; sort med hvitt bryst, hvit halskrage og gule tegninger. Det skulle gå ytterligere 10 år før 16 nye entlebuchere ble skrevet inn i stamboken. Da klubben for berner sennenhunder arrangerte utstilling for sveitsiske sennenhunder i St. Galleni 1924, marsjerte grosseren, berneren og appenzelleren rundt i hopetall. Entlebucheren var ikke å se. Hadde det ikke vært for dyrlege Kobler, som energisk tok entlebuchersaken opp, ville rasen helt sikkert ha dødd ut. Sommeren 1926 ga Schertenleib en entlebuchertispe til Kobler. Tispa ble parret med en av de siste gjenlevende, rasetypiske entlebucher-hannhundene som resulterte i 5 valper. Seansen gjentok seg nok en gang, og man fikk dermed opparbeidet en liten entlebucherstamme som kunne være et utgangspunkt for videre avl. 26.08.1926 grunnla Kobler klubben for entlebuchersennenhund sammen med 6 andre. Allerede året etter arrangerte klubben sin første utstilling, hvor prof. Heim ble kalt inn som ekspert. Han skulle være med og sette opp en endelig rasestandard. Året etter fant nok en utstilling sted. Denne gang manglet ikke entlebuchereni rekken av sennenhunder. Klubben hadde oppnådd sin førstesuksess.


Siden 1928 har entlebucherbestanden stadig vokst, -sakte, men sikkert. Noe over 100 valper blir registrert hvert år. Altså ikke noe stort tall, men tilstrekkelig for å holde en tilfredstillende kvalitet på rasen. I de siste årene har entlebucheren hatt en oppsving i etterspørselen. Dette tilskrives hovedsaklig de fremragende brukshundegenskapene til entlebucheren. Det er en nytelse å se den i arbeid. Han hopper lett over høyehinder, fakker tyver, er en utmerket sporhund og vokter over gjenstander med stor iver. Entlebucheren er stadig å finne blant toppene i ulike brukshundprøver.