Grand danois er en hunderase av molossertype som er kjent for sin enorme størrelse, og da spesielt skulderhøyden. Den blir sammen med irsk ulvehund regnet som verdens største hunderase. I Norge var den tidligere også kjent som dansk herregårdshund. Den er Tysklands nasjonalhund.
Grand danois er i dag først og fremst en flott og stødig familiehund, men den har også en rekke brukshundegenskaper, f. eks. som vakthund eller vognhund. Den er også stadig oftere å se som utstillingshund.

annonse

annonse

annonse

De kalles hundeverdens Apollo og det navnet fortjener de virkelig. De er sterke og atletiske, og det rolige gemyttet gjør at den kalles verdens største kjødehund.
Mange tror at denne rasen er dansk men det er den ikke, den har ingenting med Danmark å gjøre. Den kommer fra Tyskland. Ingen vet egentlig helt hvorfor de heter gran danoise. Asiatiske stammer brakte lignende hunder til Tyskland på 400-tallet. Det fantes raser som lignet i Roma, Egypt og Kina. Den moderne grand danoisen ble utviklet i Tyskland for 400 år siden. De ble avlet frem for å være jakt-og vakthunder, de ble til og med brukt i krig.
Rasen er en blanding av mastiff og greyhound. I blant glemmer folk at bak det rolige ytre er det en enorm vakthund.
Rasen ble tillagt mystiske krefter i middelalderen, og skulle beskytte mot onde ånder, de mente Grand danoisen var et magisk dyr.
De siste hundre årene har jaktinstinktet, som var så ettertraktet, stort sett blitt avlet bort. Nå velger de sofaen over slagmarken. De legger seg gjerne på sofaen eller sengen, de er noen skikkelige sofagriser. Rasens fysiske antributter levner ingen tvil om dens opprinnelige formål. Den er først og fremst høy, den har poter på størrelse med en mannshånd. Den er en av de høyeste hundene, sammen med den irske ulvehunden. Søskenbarnet dens, den engelske mastiffen veier mest av alle, men grand danoisen er heller ingen svekling. Mange danoiser liker å tråkke på beina dine og lene seg mot deg.
De er sterke men ikke klossete. De beveger seg svært grasiøst. Hodet er svært lik mastiffens, toppen av hodeskallen ligger nesten parallelt med snuten, det gir den et majetisk utseende. Det er et vakkert og åndefullt dyr.De er kjærlig og en herlig hund å kysse på og en herlig hund å få et smask tilbake. Det er kanskje derfor de er såpass populære i tegneserier, kjente danoiser er Scooby Doo, Astro og Mamaduke. Danoisen er en hund med humor, derfor egner den seg for serier. De har lange bein og når de krøller seg sammen er det bein overalt, de aner ikke hvor de skal ha dem.
Danoisens utseende varierer, de kan veie alt fra 55-90 kilo og kan ha seks ulike farger på pelsen. De trives nesten overalt, men de trenger plass, den må få strekke på beina hver dag. De er korthåret og lette å stelle, bare spyl dem rene. De er dessverre en av rasene med kortest levetid, i snitt blir de kun 7,5 år. Etter at de har spist må de hvile i rundt en time før man aktiviserer dem. Dette er meget viktig pga av at de lett kan få magevridning og det er ekstremt farlig.
De er flotte familiehunder. Unger kan tro at de kan klatre på dem og ri på dem, men det skal man ikke gjøre med noen hunder. Danoisen har så mye personlighet at de blir som en daglig tegneseriestripe for eierne sine.

Historikk for Grand Danois

Opprinnelsen til denne hunden er både omdiskutert og usikker, men de fleste mener den er en etterkommer av de mastiffer fønikerne førte med seg til Europa, senere også de nomadiske persiske alanerne - derav det italienske navnet alano. Navnet grand danois betyr stor danske, men de fleste er i dag enige om at denne hunden har lite med dagens Danmark å gjøre. Både Georges-Louis de Buffon og Carl von Linné anså imidlertid at den var dansk, men dette kan ha sammenheng med Danmarks tidligere utbredelse å gjøre. Rasen regnes imidlertid som tysk, så det er et åpent og ubesvart spørsmål hvorfor navnet grand danois har blitt hengende ved den i noen land. Fra 1880 har den offisielt het deutsche dogge i Tyskland, som også regner den som sin nasjonalhund.

Mange kynologer har ment at dagens hund er en etterkommer av en nå utdødd hund kalt danziger bullenbeisser og noen store jakthunder som nedstammet fra strømlinjeforma mastiffer. Andre mener den har blodslinjer fra store mynder, og da spesielt greyhound, som er krysset med engelsk mastiff. Opphavet kan imidlertid vise seg å være en blanding av disse, for man vet at det i England ble krysset fram en slank og hurtig blanding mellom engelsk mastiff, greyhound og trolig enten irsk ulvehund eller skotsk hjortehund. Typen ble aldri populær i England, men en rekke hunder ble importert til Europa, der tysk litteratur beskriver de som «englische dogge». Det er denne hunden det refereres til når det hevdes at såkalte strømlinjeforma mastiffer ble krysset med den mellomeuropeiske danziger bullenbeisser. Sistnevnte skal stamme fra det tidligere Danzig, nå Gdansk i Polen.

Det sies at det i middelalderen fantes to ulike varianter av denne hunden, som da skal ha gått under navnet alaunt, en mindre og en større. Den minste varianten var hurtig, strømlinjeformet og kraftfull, og den ble mest benyttet til hetsjakt på villsvin, ulv og bjørn. Den største varianten var langt tyngre, mer kompakt og ble først og fremst brukt som vakthund. Tilnavnet alaunt bidrar til å styrke teorien om at hundetypen kan ha vært en etterkommer av de hundene alanerne bragte med seg, men man kan ikke snakke om en grand danois. Det er imidlertid kjent at såkalte bullenbeissere fantes i minst to typer, daniziger bullenbeisser og brabant bullenbeizer. Den førstnevnte var størst og en lokal variant av denne skal også ha gått under navnet bärenbeisser. Sistnevne skal iflg. tyske kilder være blant opphavet til boxer.

Ny teknologi og moderne forskning har lært oss at ting ikke alltid er slik vi har trodd. Den svenske forskeren, Peter Savolainen, har ganske nylig avdekket at vi nok må revurdere både opphav, alder og gruppetilhørighet for mange av våre hunderaser. Grand danois kan nok ha eksistert på 1600-tallet eller før, men man kan neppe snakke om en egen homogen hunderase før mye senere. Trolig ble den endelig utformet først mot slutten av 1800-tallet. FCI besluttet i 1937 at rasestandarden skulle tilhøre Tyskland.

I Tyskland dannet man den først raseklubben alt i 1885, og rasestandarden stammer fra 1891. Det er uvisst når rasen kom til Norge, men en slik hund skal ha vært utstilt her på begynnelsen av 1900-tallet. Norsk Grand Danois.