Newfoundlandshund, eller Nuffe som mange kaller den, er en meget stor hund som opprinnelig kommer fra Newfoundland. Den ble ført til Europa av franske torskefiskere mot slutten av 1700-tallet. Derfra spredde den seg til bl.a. Storbritannia. Poeten Lord Byron (1788–1824) og kunstmaleren Sir Edwin Landseer (1802–1873) udødliggjorde rasen gjennom sine dikt og vakre malerier.

Newfoundlandshunden er en meget stor og kraftig hund. Den er imidlertid noe mindre enn Landseeren, både gjennom total kroppsmasse og noe kortere lemmer, men har allikevel mye til felles med denne. Hodet er massivt og bredt med stopp. Ørene er middels store, tett ansatte og henger tett inntil hodet. Kroppen er meget kraftig, kvadratisk og har en muskuløs og forholdsvis kort hals. Ryggen er bred, rett og robust. Krysset er bredt og avrundet. Halen rekker til hasene, bæres lavt og er busket.

Nuffen har langhåret, tett, slett og myk pels som er vannavstøtende. Pelsfargen er ensfarget sort, sort med hvite tegninger eller brun, i nyanser fra sjokoladebrun til bronsebrun.

Hannhunder blir normalt 71 cm i skulderhøyde i snitt, mens tispene blir 66 cm i snitt. Vekten hos voksne hunder ligger på ca. 50-70+ kg, avhengig av kjønn. Også den brune kan ha hvite tegninger.

Newfoundlandshund kan brukes til er rekke bruksformål. Den er bl.a. en dyktig redningshund, enten det er i snø (lavinehund) eller vann (livredningshund). Den har også i en viss grad (i kraft av størrelsen) vært benyttet som vakthund, men den har normalt ikke et vesen som passer for slike oppgaver. Rasen er imidlertid fremfor alt en god og stødig familie- og utstillingshund.

Newfoundlandshunden er svært oppvakt, påpasselig, modig og meget lojal. Den elsker vann og er en svært god svømmer. Rasen krever en tydelig, men tålmodig leder. Den er en snill, godmodig og tillitsfull familiehund, som regnes som stødig og flink med barn. Den krever endel pelsstell og regelmessig mosjon, samt god plass.

Som alle ekstra store huderaser, trenger også newfoundlandshunden et godt tilpasset og næringsrikt kosthold for å unngå helsemessige problemer. Dette er spesielt viktig under den lange tilvekstperioden disse hundene har. De kan ikke regnes som fullt utvokste før de er nærmere 3 år gamle. Rasen tilhører dessuten de rasene som oftest rammes av arvelige skjelettsykdommer, eksempelvis hofteleddsdysplasi og albueleddsartrose.



Takk til Kennel Geishahøgda for informasjon.

Historikk for Newfoundlandshund

Akkurat hvor gammel hunderasen er vet ingen noe sikkert om. Mange (også kennelklubber) mener at nuffen og landseer er varieteter av samme hund, men FCI regner dem som separate raser.

Rasen som sådan kan være en etterkommer av den nå utdødde St. John's hunden og en stamform av skandinaviske bjørnehunder, som ble ført til Newfoundland av norske fiskere på begynnelsen av 1500-tallet. Den kan således godt (meget trolig) ha et felles opphav med landseer, men alt mot slutten av 1500-tallet og på 1600-tallet er det observert helt sorte hunder på Newfoundland, så de må i såfall ha utviklet seg i forskjellige retninger etter at de ble ført til Europa mot slutten av 1700-tallet.