Pyrenéerhund er en gigantstor molosser med røtter fra Pyreneene, den store fjellkjeden på grensen mellom Frankrike og Spania, der den har vært kjent siden 1100-tallet. Rasestandarden for hunderasen opprettholdes av Frankrike.

Pyréneerhund bør nok ikke bli et førstevalg for folk som ikke har solid erfaring med hund fra før. For denrette familien blir den imidlertid en ypperlig familiehund, også for barnefamilier. Av type er den svært selvstendig (noe som er typisk for utmerkete vokterhunder), stolt, dominant og ganske egenrådig. Den trenger dressur fra den er liten om man skal kunne kontrollere den i alle situasjoner. Den er imidlertid også tolerant, leken og gjerne svært varsom med barn, men også meget beskyttende, noe som kan føre til farlige situasjoner når det er fremmede tilstede. Mot fremmede er den generelt forbeholden og voktsom.

Dette er ikke en hunderase det passer å holde i en leilighet i bystrøk. Den trenger mye mosjon og godt om plass, slik at den kan få løpe mye fritt. Den bør få oppgaver på såvel det mentale som fysiske planet for å trives maksimalt. Den blir ofte problematisk å holde om den må stå innendørs store deler av dagen, noe som kan føre til at den vandalerer inventaret i huset. Pelsen trenger minst tre gjennombørstinger i uken (om den får være mye ute). Den bør også få bade flere ganger om året.

annonse

annonse

annonse

Pyréneerhund er en gigantstor molosser som gir et majestetisk, harmonisk og elegant uttrykk, til tross for enorme kroppen.

Hodet har en harmonisk størrelse i forhold til kroppen. Skallen er lett velvet og stoppen ubetydelig markert. Snutepartiet er bredt og avsmalende mot snuten. Svarte, ubetydlig hengende lepper. Øynene er små og mørke og har sorte øyelokkskanter. Ørene er relativt små og triangulære i formen, men avrunda øreflipper, tett hengende inntil hodet. Halsen er kraftig og måtlig kort. Dyp og bred brystkasse med svakt buede ribben. Ryggen er bred, plan og horisontal. Buklinjen er lett opptrukket, og krysset lett sluttende. Bena er kraftige og har doble sporer på bekbena. Labbene er svakt ovale og har velvede tær. Halen er ganske lang og buskete. Den bæres ringlet over ryggen når hunder er oppmerksom eller hengende ned når den slapper av.

Pelsen er lang og tett, tett tilliggende og meget motstandsdyktig mot vær og vind. Noe lengre på halsen (der den kan være svakt bølget), baklårene og halen. Pelsbeheng på bena. Underullen er tett og ullen. Fargen er hvit eller hvit med grå, grevlingfarget, blekgule eller blekoransje flekker på hodet, ørene og ved haleroten. Grevligfargede flekker er mest ønskelig. Noen få innslag av slike fargeflekker tillates på kroppen.

Hannhunder skal ha en skulderhøyde på 70-80 cm (+/- 2 cm) og kan veie godt over 70 kg på det meste. Tisper skal ha en skulderhøyde på 65-75 cm (+/- 2 cm) og veier normalt mer enn 40 kg.

Pyréneerhund er en dugelig brukshund med spesielle egenskaper som vokterhund og gårdshund. Den er også en meget god vakthund og familiehund, som med fordel kan brukes til en rekke former for hundesport. Ikke minst som kløvhund og trekkhund. Den har også kvaliteter som tjenestehund, eksempelvis som lavinehund. Mest vanlig er det imidlertid å se denne hunden som utstillingshund.

I Norge har rasen med suksess vært benyttet til å jage vekk bjørn som har kommet inn på innmark og ikke har latt seg jage på andre måter.

Historikk for Pyreneerhund

Pyréneerhund stammer trolig som mange andre molossere fra tibetansk mastiff, som ble introdusert i Europa under de asiatiske invasjonene. Det sies at rasen fikk sin identitet alt på 1100-tallet, da den skal ha vært benyttet som vokterhund for å beskytte buskapen mot rovdyr som brunbjørn og gråulv. Mange hevder også at denne storvokste hunden har en fortid som vakthund på flere slott i det sørvestlige Frankrike under middelalderen, men dette lar seg ikke dokumentere i dag.

Det første man hører til rasen i skriftlige kilder stammer fra 1300-tallet, da den blir nevnt av franskmannen Gaston Phoebus. Ludvig XIV av Frankrike (konge 1643-1715), også kalt solkongen, skal ha holdt slike hunder ved sitt hoff, men heller ikke dette lar seg dokumentere. Man kan derfor slå fast at det er lite kunnskap om denne hunderasen fram til begynnelsen på 1900-tallet.

Den første rasestandarden ble skrevet på fransk av den nederlandske adelsmannen grev Henri de Bylandt i 1907. Han beskrev også denne hunden i ei bok utgitt i 1897. Samme året som den første rasestandarden ble skrevet ble det grunlagt to raseklubber for pyréneerhund i Frankrike, klubbene Argelès-Ģazost Club og Club à Cauterets. Begge hadde sine egne, om enn ganske like, rasestandarder for rasen. I 1923 ble så Réunion des Amateurs de Chiens Pyrénées dannet. Det førte til at rasen fikk offisiell anerkjennelse av Société Centrale Canine (fransk kennelkubb). Den offisielle rasestandarden skriver seg fra samme året.

Pyréneerhund er en av få franske hunderaser som har blitt populære utenfor hjemlandet. Akkurat når den kom til Norge vites ikke.