Pyreneisk mastiff er en gigantstor molosser som stammer fra de sørlige fjellstrøkene av Pyreneene i Spania. Denne storvokste hunden er også kjent som navarramastiff og aragonmastiff av mange. Rasen må ikke forveksles med pyreneerhund, som er en fransk hunderase.

annonse

annonse

annonse

Pyreneisk mastiff har massive proporsjoner og en kropp som bare er svakt lengre enn høyden. Den er en meget muskuløs og kraftull hund med en kompakt benstamme og en behåring som tåler det meste av vær og vind.

Hodet er stort og skallen lett avrundet uten markert stopp. Snutepartiet er rektangulært og smalner ut mot snuten. Øynene er små og mandelformede, og skal helst være mørk nøttebrune og ha sorte øyenlokk. De nedre øyenlokkene henger svakt ned og kan blottlegge bindhinnen noe. Ørene er mellomstore, triangelformede og faller ned flatt mot kinnene. Halsen er kraftig avsmalende opp mot hodet og har løsskinn. Manken er noe uttalt. Kroppen er litt lengre enn høyden og meget robust og kraftig. Brystkassen er stor og bred og har vel velvende ribben. Buklinjen er måtlig opptrukket. Ryggen er kraftig og muskuløs, og krysset bredt, solid og sluttende. Muskuløse ben og store kompakte labber med buede tær. Halen er tykk ved basen, smidig og rikelig behåret. Når hunden hviler eller er uinteressert henger den ned mot hasene, med den ytre tredjedelen lett oppsvingt.

Pelsen er middels lang (ca. 6-9 cm), tykk, tett og har relativt stive dekkhår. Lengre over skuldrene, på halsen, buksiden og på baksiden av bena. Underullen er tykk og ullen. Fargen er hvit og hodet skal ha godt definert ansiktsmaske. Noen hunder har markeringer i samme farger som masken på kroppen. Ørene skal alltid være pigmentert i mørke farger. Trefaget (tricolor) og helvit er ikke ønskelig, men finnes og aksepteres. Den ytre delen av halen og labbene skal alltid være hvit. Masken skal være klart synlig mot en lysfarget bakgrunn. De beste fargene regnes som hvit (helvit eller snøhvit med markeringer i mellomgrått eller lys gulbrunt), brun, sort, søvgrå, lys beige, gulaktig sobel og spettet.

Hannhunder skal ha en skulderhøyde på minst 77 cm og kan vei godt over 70 kg. Tisperskal ha en skulderhøyde på minst 72 cm og veier normalt mer enn 55 kg.

Selv om snittstørrelsen gjerne altså er mindre, er det registrert hanner på opp mot nærmere 90 cm i skulderhøyde og en vekt på nær 120 kg. Hanner i størrelsen ca. 85 cm i skulderhøyde og ei vekt på 90-100 kg er ikke uvanlig, selv om det normale ligger lavere.

Pyreneisk mastiff er en utpreget brukshund med fremragende egenskaper som familiehund, også for barnefamilier. Den passer godt som gårdshund og har naturlige egenskaper som vokterhund for bufe. Den blir gjerne en utmerket vakthund og kan godt brukes som både trekkhund og kløvhund. Likeledes er den en meget spennende og sjelden utstillingshund, som også har en rekke egenskaper innen ulike former for hundesport.

Denne giganten kan godt holdes av både barnefamilier og andre, men den trenger tildels mye mosjon for å trives godt. Den passer ikke i bymessige strøk, men bør få være mye utendørs og kunne ferdes fritt på en stor eiendom. Den trenger fast dressur fra den er liten av og bør få såvel psykiske som fysiske oppgaver om den skal trives maksimalt.

Pyreneisk mastiff kjennetegnes av sitt rolige og meget balanserte vesen. Den er hengiven, tillitsfull og ikke så rent lite stolt i sin holdening og væremåte. Den er også uredd og svært modig, og den vil forsvare både eiendom, buskap og folk som den regner som en del av flokken. Den vil også varsle høylydt når det trengs, og den har et meget dypt og karakteristiskt bjeff som kan være svært skremmende for utenforstående. Rasen regnes som omgjengelig og fredelig omkring andre hunder og dyr, og er normalt aldri rovlysten.

For et maksimalt pelsstell bør pelsen stelles 2-3 ganger i uken (oftere under røyeperiodene). Hunden bør også få bade flere ganger årlig, men den bør ikke såpevaskes oftere enn nødvendig.

Som alle ekstra store huderaser, trenger også pyreneisk mastiff et godt tilpasset og næringsrikt kosthold for å unngå helsemessige problemer. Dette er spesielt viktig under den lange tilvekstperioden disse hundene har. De kan ikke regnes som fullt utvokste før de er nærmere 3 år gamle. Rasen tilhører dessuten de rasene som oftest rammes av arvelige skjelettsykdommer, eksempelvis hofteleddsdysplasi og albueleddsartrose, selv om akkurat denne rasen kanskje ikke er av de aller mest utsatte rasene.

Historikk for Pyreneisk Mastiff

Pyreneisk mastiff er en gammel hunderase, men nøyaktig hvor gammel den er vet man ikke. Hunden skal ha vært i bruk som vokterhund i det bratte landskapet på sørsiden av de mektige Pyreneene, i nordlige Spania, gjennom århundrer, der den også er kjent under navn som navarramastiff og aragonmastiff. Disse navnene henleder på de tidligere kongedømmene i Aragon og Navarra. Bøndene i området benyttet tradisjonelt denne hunden til å beskytte buskapen mot brunbjørn og gråulv i tidligere tider, men etter hvert som disse rovdyrene forsvant ble det mindre vanlig å holde slike hunder.

Der er mulig at pyreneisk mastiff og pyreneerhund var en og samme hund fram til grensen mellom Spania og Frankrike ble fastlagt i 1659. Man har imidlertid liten kunnskap om opphavet til denne hunderasen, selv om flere kynologer mener at den kan være et resultat av krysninger mellom pyreneerhund og tradisjonell spansk mastiff. I såfall kan det ha skjedd etter at grensen mellom Frankrike og Spania ble endelig fastlagt. Andre mener det er omvendt. At pyreneerhund oppsto gjennom frank kryssavl først etter at landegrensen ble fastlagt, og at pyrineisk mastiff er en direkte fortsettelse av den opprinnelige fjellmastiffen i Pyreneene.

På 1930-tallet var rasen i sterk tilbakegang, som følge av at bjørn og ulv nå nærmest var blitt utryddet. Tilbakegangen ble ytterligere forsterktet av den spanske borgerkrigen under årene 1936-1939 og andre verdenskrig som fulgte like etter. På 1960-tallet var rasen så degenerert at den sto i umiddelbar fare for å dø ut. En gruppe entusiaster tok imidlertid initiativ til å redde den, og samlet inn opplysninger om hunder som var rasetypiske nok til å kunne danne et genetisk grunnlag for videre avl. Ti hunder ble valgt ut og avl igangsatt på begynnelsen av 1970-tallet. Disse ti hundene danner derfor det genetiske grunnlaget for rasens eksistens i dag.

Den spanske mastiffklubben ble grunnlagt i 1977. Rasen er ganske tallrik i Europa, der den skal finnes i mer enn 4000 eksemplarer i Spania alene. Det første eksemplaret kom til Norge i 1986 og var enn hannhund. I 1989 ble det også importert to hanner og ei tispe hit. Norsk Pyreneisk Mastiff Klubb ble grunnlagt i 1991 og er en avdeling under Klubben for Større Selskapshunder (KSS). Pyreneisk mastiff er fortsatt en meget sjelden hunderase i Norge