Tibetansk mastiff er en gigantstor primitiv hunderase av molossertype. Den stammer fra Himalayatraktene, der den gjennom århundrer har vært benyttet som vakt- og vokterhund av nomadene i Tibet.

Som alle ekstra store huderaser, trenger også tibetansk mastiff godt tilpasset og næringsrikt kosthold for å unngå helsemessige problemer. Dette er spesielt viktig under den lange tilvekstperioden disse hundene har. De kan ikke regnes som fullt utvokste før de er nærmere 3 år gamle. Tibetansk mastiff er imidlertid en meget sunn hunderase.Tibetansk mastiff er en rektangulær og meget storvokst molosserhund med en kompakt og meget kraftig kropp. Den gir et vakkert og edelt uttrykk og har, til tross for sine enorme proporsjoner, en lett og elastisk gangart. Den beveger seg langsomt og har avmålte skritt.

Hodet er stort og kraftig, og skallen massiv med markert stopp. Snutepartiet er firkantet og leppene tykke, kjakene kraftige og selve snuten bred. Ørene er mellomstore, triangelformede og høyt ansatte, hengende. Øynene er mellomstore, ovale, litt skråstilte og sitter relativt langt fra hverandre. Brune i alle nyanser. Kroppen er lengre enn høyden og meget kraftig. Kraftig hals med tykk man (pelskrage). Dyp bringe og måtlig dyp brystkasse. Rett kraftig rygg og et kryss som er nesten plant. Middels til lang hale som ikke skal nå forbi hasene. Den bæres ringlet over ryggen og har børstelignende behåring. Kraftig benstamme og kraftige runde og kompakte labber.

Pelsen er ganske lang, tykk, rett og stri (aldri silkeaktig, lokkete eller bølgete). Underullen er meget tykk og tett og har meget gode isolerende egenskaper, men den blir gjerne svært sparsom i sommerhalvåret. Fargene er kullsort med eller uten rødbrune markeringer, blå med eller uten rødbrune markeringer, gulbrun i nyanser fra rik gulbrun til dyp rødbrun. De rødbrune fargene kan variere fra dyp rød til lysere rødbrun. Rødbrune tegninger finnes over øynene, på snutepartiet, på nedre del av bena og på undersiden av halen. Hvit flekk på bringen er tillatt. Små hvite markeringer på labbene aksepteres, men er ikke ønskelig. Rødbrune tegninger (briller) rundt øynene tolereres.

Hannene skal minst være 66 cm i skulderhøyde og kan veie opp mot 80-85 kg. Tispene skal være minst 61 cm i skulderhøye og kan vei ned mot 55-60 kg. Det er normalt slik at tispene kun løper en gang om året.

Tibetansk mastiff er en utpreget brukshund som også har kvaliteter som familiehund for de rette menneskene. Den har stor arbeidskapasitet og er meget utholdende. Først og fremst har den et naturlig instinkt som vakthund, men den er også en god vokterhund og gårdshund. Den kan også benyttes som kløvhund eller trekkhund, likeledes som den kan brukes til en rekke former for hundesport. Tibetansk mastiff er dessuten også fortsatt en meget sjelden og spennende utstillingshund.

Tibetansk mastiff passer ikke for andre enn spesielt interesserte hundefolk med erfaring med vaktsomme hunder. Den er primitiv av natur og trenger en tydelig leder som vet å ta hensyn til dette.

Av type er den utholden og har et jevnt godt humør. Den blir gjerne tillitsfull og trofast, men den kan ofte være egenrådig og sta. Den vil normalt holde en viss avstand til fremmede, og den kan bli aggressiv mot folk og dyr som ikke repekterer dens primitive natur. Den er voktsom og vil tydelig tilkjennegi sin tilstedeværelse om det skjer noe uventet, spesielt om natten. Den har et meget krakteristisk bjeff som kan lamslå de mest hardføre blant oss. Den trenger tidlig og tålmodig dressur, men den må ikke domineres.

Rasen trenger tildels store mengder mosjon for å trives. Den bør ikke bli en innehund, men må få være mye ute. Pelsen trenger normalt vedlikehold på ukebasis.

Historikk for Tibetansk Mastiff

Det opprinnelige navnet på denne hunden er do-khyi, som betyr «hund som kan bindes». Tibetansk mastiff er en svært gammel hundetype, men nøyaktig hvor gammel den er som rase er det vanskelig å si noe sikkert om. Det finnes fortsatt tibetansk mastiff i Himalaya, men dette kan neppe kalles samme hund som den man finner i dagens moderne vestlige samfunn, selv om nok også denne nedstammer fra den opprinnelige mastiffen i Tibet.

Det første man hører om tibetansk mastiff stammer fra Aristoteles (384-322 f.Kr.). Også Marco Polo nevner denne store hunden under sin reise til det fjerne østen i 1271. Han påsto at denne storvokste huden var like stor som et esel, så den må ha gjort inntrykk. Trolig ble tibetansk mastiff ført til Europa med de asiatiske invasjonene, men man har lite eller ingen dokumentasjon for dette. Mange kynologer regner den imidlertid som en slags stamfar til mange av dagens molossere.

På 1800-tallet var rasen så lite talrik at den nærmest holt på å dø ut, men engelskmennenes interesse reddet den trolig fra total utryddelse. Dronning Victoria av Storbritannia fikk en tibetansk mastiff i gave av Lord Hardinge i 1847, under hans tid som visekonge i India, og Kong Edvard VII av Storbritannia importerte to slike hunder til England i 1880-åra, mens han fortsatt var kronprins. Det første valpekullet man kjenner til kom til verden i Berlin Zoo i Berlin, Tyskland, og stammer fra 1898.