Beauceron er en fåtallig rase i Norge. Men i Frankrike, som er dens hjemland, er rasen blant de mest tallrike. Beauceron hører hjemme i Gruppe 1, gjeterhunder. Den trives best med å bli aktivisert, og er velegnet til både spor, søk og lydighet.

EN ALLSIDIG HUND

Beauceron er i utgangspunktet en rase som er avlet som vokterhund. Den har fortsatt disse egenskapene i behold, og kan med trening blir en god sådan i strøk der buskapen trenger beskyttelse mot rovdyr. Rasen er imidlertid også en utmerket brukshund for andre oppgaver, som f.eks. politihund, militær tjenestehund, vakthund, sporhund, narkotikahund, lavinehund m.v. For meget erfarne hundefolk kan den dessuten bli en svært god familie- og utstillingshund. Fra Frankrike er den dessuten kjent som en svært god trøffelhund.

Beauceron er ingen hund for nybegynnere. Som rase er den frimodig, hurtig, robust og oppmerksom, men den trenger disiplin og en tydelig leder som den kan stole på. Da blir den gjerne også en sann venn og en god barnehund. Mot fremmende kan den være noe mistroisk, og rasen er ofte dominant.

Beauceron er ofte en svært aktiv rase. Den passer derfor best for aktive mennesker som vet å gi den utfordringer og oppgaver i dagliglivet. Ellers kan den lett kjede seg og finne på rampestreker. Den er glad i mye og ofte mosjon. Pelsen trenger derimot ikke på langt nær så mye stell som man skulle tro.

EN GENTLEMAN FRA LANDET

Den er hard utenpå, og myk inni. Den har karakter. Den har en sterk og stolt natur, og et stort hjerte.
Det er en reflektert hund, - en hund som tenker. Hardfør og motstandsdyktig tåler den både varme og stor kulde. Det er en dynamisk og aktiv hund som trenger å få bruke energien sin.

Den elsker å leke og å gå lange turer. Den har et ærlig blikk og en røff holdning.
En avbalansert hund som bjeffer lite. Den viser ansvar og tar initiativ når det trengs å handle.
Den har arbeidsglede og samarbeidsvilje. På tross av det tøffe ytre, er den en stor kjælegris som elsker alle kjærtegn, samtidig som den forblir reservert og uberørt av fremmede.
Med sine 40-45 kg blir den som en kjempebaby i disse kosestundene, og han vil gjerne sitte på fanget og bli klemt på.

Beauceronen lærer svært lett, fort og mye. Dette på grunn av sin evne til assosiasjon og en god hukommelse.

Beauceron er en rase som gjerne blir dominant, spesielt hanhunden, og den har en naturlig autoritet som gjør at den lett tar over bestemmelsene for en svak og nølende leder.

En beauceron liker ikke å bli undertrykt. Det hele dreier seg om en balanse mellom fasthet og mildhet.
Den må domineres uten å kveles, og den må få utvikle og uttrykke seg uten at det utarter seg. Det krever kunnskap og konsekvens fra eierens side.

Beauceron er en stor hund. Hanner blir normalt 65-70 cm i skulderhøyde, mens tispene blir 61-68 cm. Vekten ligger normalt på ca. 35-45 kg, avhengig av kjønn. Tidligere var det vanlig med ørekupering på denne rasen, men dette har vært forbudt i Norge siden 1954.

Kroppen er massiv, kraftfull, velutviklet og muskuløs, men skal ikke være for grov. Hodet er langt og umeislet, skallen flat og lett velvet fra side til side. Ubetydelig stopp. Snuten skal verken virke rett eller spiss. Høyt ansatte ører. Muskuløs nakke, bred og dyp brystkasse. Ryggen er plan og lendepartiet bredt. Halen bæres lavt i en svak bue. Et særtrekk ved rasen er at den tett ved bakføttens innside skal ha doble sporer (ulveklør) på begge bein. Pelsen er kort og kraftig og tett anlagt. Den har lette frynser på baklårene og på halen. Underullen skal være meget kort, fin, tett og myk, helst musegrå i fargen. Pelsen forøvrig er tofarget, sort og ekornrød. Basefargen er sort, med røde tegninger over øynene og langs snutesidene, på strupen, undersiden av halen, samt ned langs beina, der fargen går over til å bli heldekkende sokker. Det finnes dessuten er tricolor variant som tillates, kalt harlequin, men den er noe mer uvanlig i Norge.

UTDRAG AV RASESTANDARD

STØRRELSE: Hanner fra 65-70 cm. Tisper fra 61 til 68 cm.

PELS: Kort på hodet. Tett sterk og glatt på kroppen, 3-4 cm. lang. Noe heng på hale og underlinje. Underull svært kort, fin og myk, helst musegrå, svært tett og aldri synlig gjennom overpelsen.

FARGE: Svart og rød. Harlequin: grå, svart og rød. Pelsen er flekkete i like deler svart og grå, eller mer svart enn grå.

HODE: Langt. Skalle: flat eller lett rundet. Stoppen lite markert. Snuten ikke krum, men svært lett konveks mot enden.

NESE: Godt utviklet, i samsvar med snuten, aldri kløyvet, alltid svart.

SNUTE: Stramme lepper, tørre og godt pigmenterte.

TENNER: Sterke, hvite i perfekt saksebitt. Tannsettet må være komplett.

ØRER: Høyt ansatt. Hvis kuperte båret rett, pekende litt framover. Ellers: hengende, men flate og ganske korte.

ØYNE: Alltid mørke og lett ovale.

BRYSTKASSE: Stor, høy og dyp. Brystbenet skal rekke ned til albuen.

RYGG: Rett med godt markert manke.

LENDEN: Stor og fast. Krysset svakt fallende.

HALE: Båret lavt, skal minst rekke ned til hasen. Hel, uten knekk.

FORBEN: Skråstilt skulder av moderat lengde. Muskuløs og ren underarm. Rette forben.

BAKBEN: Ikke altfor mye vinklet mellom kne og hase. Hasen sterk og lav.

POTER: Sterke og runde. Klør alltid svarte. Tredeputer harde men elastiske.

SPORER: Doble sporer på bakbenene. Plassert på innsiden og danner vel adskilte tredeputer helt inntil foten

Historikk for Beauceron

På 1800-tallet var dette den franske bondens hund, den var både vakthund og gjeterhund.
Det fantes to typer av disse hundene, en med lang og en med kort pels.
Den første offisielle fremvisningen av rasen , var på en utstilling i Paris i 1863.

Ikke før i 1896 fikk rasen med kort pels offisielt navnet Berger de Beauce (gjeteren fra Beauce), og den med lang pels Berger de Brie. Etter dette kom de første standardene, og litt senere ble den franske gjeterhundklubben stiftet.

Med dette begynte en mer målbevisst avl, som gjorde rasen mer homogen. Samtidig ble det meget skarpe vaktinstinktet dempet. Men både gjeter og vaktinstinktet finnes i rikt monn også i dagens Beauceron.

I forrige århundre var Beauceronens oppgave å vokte flokkene på beite, og å drive dem langs veiene. For å passe på 300 dyr, var det nok med to hunder. Dette indikerer noen verdifulle egenskaper som Beauceron har i stor grad: årvåkenhet, kamplyst, initiativlyst, robusthet og en levende intelligens. Og en medfødt sans for å passe flokken.

Tidene har forandret seg. I dag er sauene inngjerdet, og Beauceronens oppgave begrenser seg til å drive flokkene fra ett beite til et annet. Faktisk er Beauceron en av de få rasene som ennå blir brukt til å drive flokker.

Akkurat når rasen kom til Norge vites ikke, men den er fåtallig nærmest alle steder i verden. I Norge er det trolig noe over 100 hunder (2005). I Frankrike er den derimot svært populær.