Norsk lundehund er en svært gammel spisshundrase, med helt spesielle egenskaper og forutsetninger til å fange lundefugl i ulendt terreng. Rasen har en unik anatomi og regnes som en av verdens mest sjeldne hunderaser.

annonse

annonse

annonse

Foruten at lundehunden har minst 6 tær på hver fot, har den også en rekke andre anatomiske særtrekk. Muskulaturen i ytre del av øret fungerer f. eks. slik at denne hunden kan lukke øret for smuss og sand, slik at det indre øret beskyttes. Muskulatur, sener og leddbånd i buken er så fleksible at lundehunden kan «slå ut med armene» som en fugl, og derav få bedre feste under klatring i fjellene. Det øverste nakkebeinet er dessuten forbundet med hodeskallen på en slik måte at lundehunden kan legge hodet sitt rett bakover på ryggen, slik at hodet blir liggende oppned. Et annet særtrekk er at en del lundehunder mangler 2. premolar på begge sider i overkjeven, på lik linje med den urnordiske varangerhunden.

Lundehunden er liten og lett, men sterk og svært utholdende. Kroppen er rektangulær. Hannene blir ca. 35-38 cm i mankehøyde, og tispene ca. 32-35 cm. Vekten på en hannhund er ca. 7 kg, mens tispene veier ca. 1 kg mindre. Disse tallene finner man i Norsk Kennel klubs standard for rasen.

Lundehunden ble brukt under jakten på tolen - lundefuglens årsunger. Når disse skulle forlate reiret om høsten, kastet de seg ut fra klippene høyt over vannet. Mange av dem, flere hundre, nådde ikke vannet men landet nederst i lundeura (de slo seg i svime mot steinene), og disse var det de store hundenes oppgave å hente. Hundene sprang opp og ned fjellsiden i fjorten dager og hentet tole. Og det var tolen som var delikatessen, den var fetest og mørest. Så det var viktig å ha hund som var i stand til å utføre dette arbeidet.

Overpelsen er tett og stri, mens underpelsen er bløt. Fargen er normal rødbrun til gulbrun, med sorte hårspisser og hvite tegninger. Voksne hunder er ofte mer markert sorte i overpelsen enn unghunder.

Norsk lundehund er opprinnelig avlet som jakthund på lundefugl, men den er nå fredet i Norge. I dag er den derfor først og fremst en god og gøyal sosial følgesvenn og familiehund, som også stadig oftere er å se rundt på hundeutstilling.

Lundehunden er årvåken, energisk og livlig, og hengiven og trofast mot de den kjenne, og utpreget vennlig ovenfor fremmede.

I en tid var stammen av lundehunder i Norge så lav at eksport ikke ble tillatt. Først etter at stammen passerte 200 hunder ble det åpnet opp for eksport igjen. Rasen, som fortsatt er utrydningstruet, er svært sjelden utenfor Norge. Lundehunder blir gjerne gitt urnorske navn fra mytologien. Pelsen til lundehunden går for å være en av de som krever minst pelsstell. Det eneste tidspunkt pelsen trenger stell er når hunden røyter. Da må den børstes godt for å fjerne død pels, men naturligvis, hunden har ikke skade av å bli børstet og stelt med.

Takk til Norsk Lundehundklubb ved avlsrådet for gjennomgang av tekst og opplysninger.

Historikk for Norsk Lundehund

Alle nålevende lundehunder kan henledes til Værøy, ei øy på ca. 18 km² i flateinnhold som ligger ytterst i Lofoten. De første skrevne kilder vi har går tilbake til slutten av 1500-tallet, men rasen som sådan oppsto trolig for mer enn 1.000 år siden. Petter Dass beskriver lundefangst med hund i Nordlands Trompet på slutten av 1600-tallet. Hendelsen foregår på Lovund i Nord-Helgeland. Det var vanlig at bøndene på Lovund og Røst holdt 10-12 lundehunder hver omkring 1830. Mot slutten av 1800-tallet ble lundefangst med hund byttet ut med mer moderne teknikker, som bruk av nett. Det førte til stor reduksjon av bestanden av lundehund. I 1940 fantes kun ca. 50 hunder, alle i Måstad. I 1939 ble 1 hannhund og 3 tisper derfra sendt til en oppdretter på Hamar. Dette skulle bli rasens redning, i det alle hundene i Måstad døde av valpesyke i 1941 etter å ha blitt smittet av en tysk schæferhund. Da fantes ca. 60 hunder på Hamar, men også disse døde av valpesyke. Bare 1 hund overlevde. Før det skjedde hadde imidlertid noen hunder blitt sendt til Måstad.

Man vet jo ikke sikkert, men man regner med at buhund kan ha vært en viktig stamfar for lundehunden. Den er større og sterkere, så trolig har man gjennom selektiv avl på små individer med spesielle egenskaper skapt lundehunden. Noen hevder imidlertid at lundehunden er mye eldre enn buhunden, og at den kan være en etterkommmer av en forhistorisk hundetype, Lat. Canis forus. I så fall går lundehundens røtter tilbake til før siste istid”. Dette avsnittet er så tvilsomt at jeg ville droppet det. Det er like spekulativt å påstå at Lundehund stammer fra buhund som å påstå at vi har med en egen underart å gjøre. Det mest sannsynlige er en parallell utvikling av lundehund og buhund fra en felles nordisk urhund.

Man vet jo ikke sikkert, men man regner med at buhund kan ha vært en viktig stamfar for lundehunden. Den er større og sterkere, så trolig har man gjennom selektiv avl på små individer med spesielle egenskaper skapt lundehunden. Noen hevder imidlertid at lundehunden er mye eldre enn buhunden, og at den kan være en etterkommmer av en forhistorisk hundetype, Lat. Canis forus. I så fall går lundehundens røtter tilbake til før siste istid.