Det finnes flere beskrivelser og opplevelser om Welsh Springer Spaniel.
Klikk her for å lese de eller skrive om din egen opplevelse med hunden.

Denne røde og hvite spaniel, hjemmehørende i Wales, er mindre og lettere enn sin "fetter" engelsk springer. Rasen ble opprinnelig brukt til apportering, men kun til å støte opp viltet. På grunn av sin størrlse og tiltalende utseende er Welsh Springer Spaniel også en populær familiehund. Den skal ha et livlig og vennelig temperamant.

Da welshen gjerne ser seg selv som midtpunktet i familien, bør den få være en del av familien. Noen welsher er ikke spesielt glade i å være alene hjemme, derfor bør dette trenes fra tidlig alder.

Welshen er en jakthund som skal jobbe innom en radius på 25 m fra jegeren. Den skal støte opp viltet, og deretter forholde seg rolig under skudd. Deretter skal den i full fart apportere byttet til jegeren. Welsh Springer Spaniel passer utmerket som ettersøkshund på kløvvilt. De er utmerkede sporhunder.

Welshen er ingen vakthund, men bjeffer ofte av glede når det kommer noen. Aggressivitet mot mennesker er utypisk for rasen, og de aller fleste welsher er vennlige og glade i temperamentet, selv om noen kan være litt reservert mot fremmede.

Eieren til en Welsh Springer Spaniel må være villig til å satse en god del tid på sin hund. Welshen behøver daglige ordentlige mosjonsturer, og gjerne noen form for mental trening.

Noen welsher har ganske mye pels, og man må da være forberedt på endel pelsstell. Andre igjen har mindre og mere lettstelt pels. Uansett må de jevnlig klippes, og skal børstes minst en gang i uken. De aller fleste klarer å lære seg hvordan man skal klippe en welsh.

Før man skaffer seg en Welsh Springer Spaniel valp, bør man treffe voksne individer av rasen. Spesielt den tiltenkte valpens foreldre

Rasestandard:
Welsh Springer spaniel er av meget gammel opprinnelse og en en renavlet rase. Welsh springer er symmetrisk, kompakt, sterk, gladlynt og en meget aktiv hund.

HODE
Skallen skal være proposjonell, middels lang, med lett hvelvet skalletak og med tydelig markert stopp. Godt utmeislet under øynene. Snutepartiet skal være middels langt, rett og ganske skvært. Et grovt kort hode er ikke ønskelig.

ØYNENE
Øyene skal være hasselnøttfargede eller mørkere, middels store og de må verken være innsunkne eller for fremtredende. Godt tilsluttende øyenlokk.

ØRENE
Ørene skal være middels lavt ansatt og henge tett inn til kinnene. De skal være forholdsvis små og vinbladformede som avtar gradvis mot spissen. De skal være dekket av seteraktig pels.

BITT
Kjevene skal være kraftige, med et perfekt og fullstendig saksebitt.

HALS
Halsen skal være lang og muskuløs uten halshud og skal mykt gå over i skulderpartiet.

KROPP
Kroppen skal ikke være lang. Den skal være sterk og muskuløs med dyp brystkasse og godt buede ribben. Kroppens lengde skal stå i forhold til benenes lengde og være velbalanserte. Lenden skal være muskuløs, lett buet og mykt gå over bakparten.

LEMMER
Forbenene skal være middels lange, rette med bra benstamme og middels faner. Bakbenene skal være sterke og muskuløse, brede med velutviklede underlår. Benstammen skal være kraftig, hasene lavt ansatt, knærne middels vinklet (hverken innover eller utover), bakbenene skal ha middels faner.

POTER
Potene skal være runde med tykke tredeputer. De skal være faste, kattelignende og ikke for store.

HALE
Halen skal være lavt ansatt og aldri bæres over rygglinjen. Moderat pels. Hunden skal ha livlige halebevegeleser når den rører seg.

PELS
Pelsen skal være rett og glatt, silkemyk og aldri stri eller bølgete. En krøllete pels er absolutt uønsket.

FARGE
Kun dyp rød og hvit

BEVEGELSER
Bevegelsene skal være kvikke og effektive og vise effektivt driv og kraft.

MANKEHØYDE
Hanhunder må ikke være over ca. 48 cm og tisper ikke over ca. 46 cm.

FEIL
Enhver avvikelse fra rasebeskrivelen er feil og skal bedømmes i forhold til hundens øvrige fordeler, helhetsinntrykk og beskaffenhet.

---

Historikk for Welsh Springer Spaniel

Røde og hvite spaniels har funnet i flere hundre år på de britiske øyer og går så langt tilbake som 7000 f.Kr, da de første jakthundene ble brukt av menneskene. Den er sannsynlig forfedren til de fleste av dagens hjemlige jakthunder, disse hundene ledsaget mannen på hans jaktopphold på kysten av Bretagne, Cornwall, Wales, Irland og Skottland under mesolitikum alder. Etter ca 250 f.Kr., har forfedre av Welsh Springer utviklet Agassian jakthund, som tilhører den ville stammen av romersk-okkuperte briter. Under renessansen, "Land spaniel," en Welsh Springer lignende type hund med rød og hvit merking, ble brukt til henting, og beretninger fra den tiden skildrer en hund som var svært lik Welsh.

Rasen hadde stigende popularitet på 1700-tallet og ble en favoritt jakthund av edel klasse, rasen mistet sin nisje ved 1800-taller, og ble erstattet av engelsk Springer og andre spaniels. Men en trend i selektiv avl, basert på den nylig populære Darwinian teorien, som til slutt førte rasen tilbake til viktorianske England, og konkurrerte i samme klasse som engelsk Springer, den eneste forskjellen på den tiden var fargen.

Welsh springer ble første gang vist på utstilling under navnet welsh cocker. En hund, tilhørende Mr. A. T. Williams, var i 1901 registrert som cocker og vant mange priser. Da rasen ble godkjent i 1902 ble den omregistrert til welsh springer og fortsatte å vinne. Selv om rasen ble godkjent så sent som i 1902, går historien selvsagt mye lenger tilbake. Historien er imidlertid ikke entydig og klar, men det man med stor grad av sikkerhet kan si, er at disse røde og hvite spanielene fantes i Wales så langt tilbake som slutten av 1700-tallet.

Rasen ble opprinnelig ikke brukt til apportering, men kun til å støte opp viltet og fikk derav navnet "tarfgi", som er det walesiske navnet på å støte vilt.

Som jakthund kan den sammenlignes med engelsk springer, og den er en populær all round fuglehund som utstråler iver og styrke. Rasen er noe mindre enn en engelsk springer og større enn en cocker. Fargen skal være dyp rød og hvit. På grunn av sin størrelse og tiltalende utseende er welsh springer også en populær familiehund. Som alle spanielraser, skal den være vennlig og tillitsfull. Rasen skal ikke vise tegn til engstelse eller nervøsitet og selvsagt ikke aggressivitet. Den skal ha en myk, men bestemt oppdragelse. For hard oppdragelse kan i verste fall føre til et negativt resultat.

Welsh springer spaniel er, i likhet med de fleste fuglehunder som skal være bygget for å kunne brukes på jakt, en hardfør og robust rase.  Gjennomsnittlig levealder er 12-13 år, og det vanlige er at de har god helse.

Importert til Amerika på slutten av 1800-tallet, rasen vant popularitet og ble anerkjent av AKC i 1906. Etter tøffe tider etter verdenskrigene, antas det at det ikke eksisterte Welsh Springers i USA, men import gjenopplivet den rasen, og Welsh Springer overordnede klubb ble stiftet i 1961.