Polsk mynde er også kjent som chart polski og stammer som navnet sier i fra Polen. Dette er en av de større myndene vi kjenner til, men akkurat hvor og når den oppsto har vært et tema for debatt i lang tid.

annonse

annonse

annonse

Polsk mynde tilhører de største myndene. Hannene kan bli omkring 70-80 cm i skulderhøyde, mens tispene er ca. 68-75 cm høye. Vekten ligger vanligvis på ca. 25-40 kg, avhengig av kjønn.

Polsk mynde er en stor, sterk og muskuløs hund med svakt rektangulær kroppsbygning. Den er større og kraftigere enn de fleste andre mynderasene. I sakte gange er denne rasen kjent for å gå i passgang, men når takten økes skal den gå over til diagonalgang. Karakteristisk er også at rasen snorer i langsomt trav.

En særegenhet er den svært tålige huden disse hundene har. Den sies å være langt sterkere enn for andre vestlige mynder, som lett får rift og flenger. Også pelsen i seg selv er spesiell, i og med at hårene er meget hårde (strie) og glatte (ikke rue). lengden kan variere noe og er gjerne litt lengre ved skulderene, bak på lårene og på undersiden av halen. Alle farger er tillatt, også kombinasjoner.

Rasen ble opprinnelig brukt til hetsjakt på hare, rødrev og ulv i hardt klima og vanskelig terreng, men i våre dager er den først og fremst en hyggelig og spesiell familie- og utstillingshund. I middelalderen jaktet man gjerne fra hesteryggen, gjerne med et helt kobbel av hunder. Ofte benyttet man også jaktfalk. Hetsjakt er imidlertid ikke lenger tillatt i Polen.

Rasen er også kjent for å ha gode vaktegenskaper og har vært benyttet som vakthund gjennom lang tid.

Rasen regnes som selvstendig og noe reservert overfor fremmede, i større grad enn mynder flest. Overfor familien og dens nærmeste venner regnes den derimot som både tolerant, mild og hengiven. Rasen er nøysom i maten, i likhet med de fleste mynder.

Rasen er meget sjelden utenfor hjemlandet.

Historikk for Polsk Mynde

Mange mener at polsk mynde har eksistert i Polen siden tidlig på 1500-tallet, men slike hunder omtales alt i kilder fra 1100-tallet. Trolig nedstammer den fra orientalske mynder. Russerne mener imidlertid den må være en etterkommer og nær slektning til chortaj, hvilket virker sannsynlig når rasene sammenlignes. Chart er imidlertid større, så kanskje ble andre mynder og lokale hunder krysset inn på 1800-tallet.

De tidligste beskrivelsene stammer fra 1600-tallet (Gostomski), og hunden har vært flittig avbildet på malerier gjennom hele 1800-tallet. Rasen betraktes av mange som en nær slektning av både saluki og tazi, men dette slektskapet er kanskje ikke like nært som mange har trodd. I Polen kjente man til mynder alt 1100-tallet, men at dette var neppe samme hunden. Noen mener også rasen kan være en etterkommer av middelalderske greyhounder, som ble benyttet i krig, og mer langhårede østlige myndetyper, men dette vet ingen særlig mye om. Det er imidlertid slik at både chart, chortaj og borzoi har en rekke anatomiske likheter. De dukker alle plutselig opp i historiske kilder fra 1600-tallet, innenfor et forholdsvis homogent geografisk område. Russiske kynologer har lange ment at chart og chortaj egentlig var samme hund, samtidig som en rekke kynologer mener at chortaj og borzoi har hatt en felles stamfar. Det er derfor et åpent spørsmål om disse tre hunderasene før 1600 var en og samme hund.

Rasens popularitet har vært varierende under århundrene. Av og til som den mest betydningsfulle hunderasen i Polen, og til andre tider, særlig under de 2 verdenskrigene, nær ved å bli utryddet. Malgorzata Szmurlo, senere også med hjelp av sin søster, Izabella Szmurlo, må kunne sies å ha vært sentrale i arbeidet med å redde rasen. De søkte rundt etter eksemplarer i Polen og Ukraina, og klarte i 1977 å bringe fram sitt første valpekull. Dette var trolig redningen for rasen, som siden har fått stadig større og større oppslutning. At ukraisnke mynder ble krysset inn, tyder også på at russerne kan ha rett med hensyn til chortaj.

Som tilfellet var med mange raser, ble den polske mynden reddet for ettertiden ved et uegennyttig og fortjenstfullt arbeid av raseentusiaster i hjemlandet. Den gjeldende standarden ble fastsatt av FCI så sent som i 1989. Kun få hunder eksisterer i Skandinavia, hvorav noen i Norge.