Landseer kalles også kontinental landseer og er en stor og sterk hunderase som har har fått navn etter den kjente billedkunstneren Sir Edwin Henry Landseer (1802-1873), som i 1838 bl.a. malte det berømte bildet «The Distinguished Member of the Humane Society». Han var spesialist på å portrettere dyr i alle mulige situasjoner. Benevnelsen «kontinental» har den fått som følge av at rasen ble reddet og videre utviklet av tyske oppdrettere på begynnelsen av 1900-tallet.

Landseeren er svært oppvakt, påpasselig og modig. Den elsker vann og er en svært god svømmer. Den er en snill, gomodig og tillitsfull familiehund, som regnes som stødig og flink med barn. Den krever endel pelsstell og regelmessig mosjon, samt god plass.

Landseer er en meget stor og kraftig hund. Den er større enn newfoundlenderen, både gjennom total kroppsmasse og lengre lemmer, men har allikevel mye til felles med denne. Hodet er massivt og bredt med stopp. Ørene er middels store, tett ansatte og henger tett inntil hodet. Kroppen er meget kraftig, kvadratisk og har en muskuløs og forholdsvis kort hals. Ryggen er bred, rett og robust. Krysset er bredt og avrundet. Halen rekker til hasene, bæres lavt og er busket.

Landseeren har langhåret, tett, slett og myk pels som er vannavstøtende. Underullen er gjerne ikke så tett som hos newfoundlenderen. Pelsfargen er helhvit med tydelige sorte flekker på kroppen. Halsen, bringen, buken og beina skal være hvite. Hodet skal være sort med hvitt på snutepartiet.

Hannhunder blir normalt ca. 72-80 cm i skulderhøyde. Tispene ca. 67-72 cm. Vekten hos voksne hunder ligger på ca. 50-70 kg, avhengig av kjønn.

Landseeren kan brukes til er rekke bruksformål. Den er bl.a. en dyktig redningshund, enten det er i snø eller vann. Den har også i en viss grad vært benyttet som jakt- og vakthund. Rasen er dessuten en god og stødig familie- og utstillingshund.

Som alle ekstra store huderaser, trenger også landseer godt tilpasset og næringsrikt kosthold for å unngå helsemessige problemer. Dette er spesielt viktig under den lange tilvekstperioden disse hundene har. De kan ikke regnes som fullt utvokste før de er nærmere 3 år gamle. Rasen tilhører dessuten de rasene som oftest rammes av arvelige skjelettsykdommer, eksempelvis hofteleddsdysplasi og albueleddsartrose.

Historikk for Landseer

Akkurat hvor gammel hunderasen er vet ingen noe sikkert om. Mange (også kennelklubber) mener at landseer og newfoundlandshund er varieteter av samme hund, men FCI regner dem som separate raser.

Rasen som sådan kan være en etterkommer av den nå utdødde St. John's hunden og en stamform av skandinaviske bjørnehunder, som ble ført til Newfoundland av norske fiskere på begynnelsen av 1500-tallet. Den kan således godt (meget trolig) ha et felles opphav med newfoundlendern, men alt mot slutten av 1500-tallet og på 1600-tallet er det observert hvite og sorte hunder på Newfoundland, så de må i såfall ha utviklet seg i forskjellige retninger etter at de ble ført til Europa mot slutten av 1700-tallet.

Som sådan nevnes den hvite og sorte hunden for første gang av «The Field» i 1865. Fem år senere nevner «The Country» rasen som en slags halvbror til newfoundlenderen. Alt i 1886 kom den første rasebeskrivelsen, som klart sier at; «den hvit-sorte, Landseeren, står på høyere ben enn den sorte».

På begynnelsen av 1900-tallet hold rasen på å forsvinne. Den ble reddet av tyske oppdrettere, som bl.a. krysset inn nytt blod fra kontinentale europeiske fjellmollosser. Som sådan ble den anerkjent som egen rase av FCI i 1960.