På sidene våre står det oppført flere hunderaser enn hva f.eks. NKK anerkjenner via sitt stambokregister. Hvordan går det an?

annonse

annonse

annonse

Rase er en kategori brukt i den biologiske systematikken. En rase er en lokal eller fremavlet variant av en art. Organisasjoner som f.eks. FCI og NKK kan velge å anerkjenne rasen og derved understøtte rasestandarden.

Bruk av rasebegrepet i biologien

Begrepet «rase» er relativt upresist og har begrenset nytte i biologien. Noen, men ikke alle arter kan deles i raser. I de tilfeller der man har valgt å dele en art inn i flere raser, er dette gjort for å representere den geografiske variasjonen i artens morfologiske, økologiske og/eller genetiske egenskaper. Raser sameksisterer altså vanligvis ikke i det samme området. Blant ville bestander brukes vanligvis begrepet underart, rase brukes først og fremst om tamdyr, der varianter er frembrakt ved avl (se også kultivar). Et eksempel på dette er underarten tamhunden, som deles inn i en rekke hunderaser.

Uttrykket er ytterligere svekket av at det tyske rase og det engelske race har forskjellig betydning. Den engelske betydningen av ordet er svært upresis og kan best oversettes med type. Den norske betydningen følger den tyske som er mer presis. I den grad arter er delt i både underarter og raser, er raser mindre enheter enn underartene (dvs. flere raser utgjør én underart). På grunn av overvekt av engelsk i moderne faglitteratur, har begrepet rase blitt mindre presist og brukes nesten ikke i moderne biologi.
 

Definering av raser

Raser blir ofte definert på grunnlag av lett kjennlige ytre karakterer som kroppsstørelse, farge, mønster etc. Som hos andre kategorier (med unntak av arten) er det en stor grad av skjønn involvert i hvilken gruppe man velger å kalle rase. Grunnen til dette er litt forskjellig hos raser sammenlignet med kategorier over artsnivået (som slekter eller familier): Over artsnivået er det kun kategoriene som er vilkårlige, mens gruppene de brukes på, er reelt eksisterende enheter. Under artsnivået er derimot også selve avgrensningen av gruppene skjønnsbasert, fordi overgangene mellom raser (ulikt overgangene mellom f.eks. forskjellige slekter) vanligvis er gradvis og ikke skarp. Det vil si at man ofte vil finne enkeltindivider eller lokale populasjoner som ikke klart lar seg tilordne noen av artens raser. Grunnen til dette er at det – ifølge definisjonen av artsbegrepet – forekommer genflyt mellom raser. Denne har en tendens til å utjevne eventuelle forskjeller.

Den enkle forskjellen på en hunderase og en blandingshund:

Hunderaser

Rase er en kategori brukt i den biologiske systematikken. Noen, men ikke alle arter deles i raser. I de tilfeller der man har valgt å dele en art inn i flere raser, er dette gjort for å representere den geografiske variasjonen i artens morfologiske, økologiske og/eller genetiske egenskaper. Raser sameksisterer altså vanligvis ikke i det samme området. I den grad arter er delt i både underarter og raser, er raser mindre enheter enn underartene (dvs. flere raser utgjør én underart). Et slikt eksempel er arten ulv som deles inn i flere underarter, der tamhund er en underart som blir delt inn i utallige raser.

Alle hunderaser og blandingshunder tilhører således samme art, nemlig ulvarten (Canis lupus). Vanlig ulv (som finnes vilt i Norden) og tamhund tilhører således samme art. Tamhunder, eller domestiserte hunder, er en underart som har fått det vitenskapelige navnet Canis lupus familiaris. På grunn av tamhundens genetiske egenskaper (mangfold) er det imidlertid praktisk å dele denne underarten videre inn i raser. Per definisjon kan man imidlertid hevde at alle hunder egentlig er temmede (domestiserte) ulver.

Rasebegrepet er et relativt nytt i historisk sammenheng. I tidligere tider kan man egentlig ikke snakke om verken hunderaser eller hundegrupper, men kun om hundetyper. Fra 1500-tallet og framover kan man imidlertid se konturene av rasebegrepet, men særlig fart i det ble det ikke før på 1800-tallet. Det har nok eksistert hundetyper man kunne definert som egne hunderaser før år 1500, men ikke på linje med dagens hunderaser.

Fra omkring år 1800 og framover økte antallet hunderaser i verden kraftig. Dette har trolig sammenheng med at vanlige folk på den tid fikk mer fritid. Fram til da var hadde jakt som regel vært forbeholdt rikfolk og adel, men endringer i mange lands lovverk gjorde det nå mulig for flere mennesker å drive med jakt. Siden det ofte var dårlige kår og lite med mat ble jakthunder den gruppen som ble mest aktuell, fordi matauk sto øverst på listen for mange. Siden har det også blitt mer vanlig å avle fram nye hunderaser for andre formål, herunder også som rene selskapshunder. Mot slutten av 1800-tallet dukket det derfor opp et behov for såkalte stambokregistre for hunder, eller kennelklubber som vi gjerne kaller disse organisasjonene i dag. Først ute var de i Storbritannia, der The Kennel Club ble dannet i 1873. Norsk Kennel Klub ble dannet 25 år senere, i 1898.

I følge professor dr. Raymond Triquet er en rase en gruppe av individer med «felles egenskaper» (homogene egenskaper) som skiller dem fra andre medlemmer av deres art, egenskaper som genetisk kan føres videre til neste generasjon. Triquet mente med dette at arter bestemmes av naturen, mens raser bestemmes av kulturen. Med andre ord; Selektiv avl kan visselig skape en ny rase, men ikke en ny art.

Raserene hunder er således hunder som parres med andre individer innenfor sin egen rase eller varietet og stambokføres, slik at opphavet kan dokumenteres.

Rasevarianter

Av og til kan en hunderase bestå av såkalte varianter, som i følge dr. Triquet er en delgruppe innenfor en rase der alle individer har en felles genetisk overførbar egenskap som skiller de fra andre individer av samme rase. Dette er hunder som kan være nærmest identiske anatomisk og morfologisk, men som kanskje skiller seg fra hverandre gjennom en arvelig ulikhet i pelsen. Det finnes imidlertid også arvelige ulikheter med hensyn til eksempelvis høyde og tyngde (type).

Et eksempel på dette er belgisk fårehund, en hunderase som eksisterer gjennom fire pelsvarieteter kalt groenendael, laekenois, malinois og tervueren. Et annet eksempel er puddel, en hunderasen som som eksisterer gjennom flere såkalte størrelsesvarianter. Et tredje eksempel er chinese crested, en hunderase som eksisterer både gjennom pelsvariantene chinese crested hårløs og chinese crested powder puff og gjennom to typevarianter kalt hjorteaktig (lett) og cobby (tettbygget).

Rasestandard

Rasestandard er et teoretisk verktøy som definerer (beskriver) hvordan et dyr av en bestemt rase i teorien skal se ut, for eksempel hunder og katter. Rasestandarden gir et idealbilde av dyret, men ofte beskrives også uønskede, eksteriørmessige, anatomiske feil og mangler. I noen grad omfatter også en rasestandard dyrets psykologiske- og bruksmessige egenskaper, samt hjemland og opprinnelsesland. Hjemlandet er i så måte det land som har ansvaret for rasestandarden, men man må være klar over at en rasestandard allikevel kan variere fra land til land, ikke minst som følge av nasjonal praksis.

Standardens hensikt

Hensikten med en rasestandard er å trygge (sikre) og forbedre en rase eller rasevarietetens genetiske framtid, gjennom å definere et bilde av hva som er ønsket og uønsket, slik at avl på disse egenskapene fremmes. Fra tid til annen kan rasestandarder bli oppdatert.

Standardens voktere

Rasestandardenes voktere er gjerne internasjonale og nasjonale registre, f.eks. ulike lands kennelklubber, rasedyrforbund eller avl- og oppdrettslag.

Såkalte eksteriørdommere (også kalt dommere) blir trent opp i å tyde og tolke rasestandardene, for derigjennom å kunne bedømme de dyr som stilles ut opp mot denne. En slik utdanning tar gjerne mange år å fullføre. Dommerens objektivitet og fagkunnskap (erfaring og kunnskap) er selvsagt svært viktig for resultatet, og derav rasens utvikling og framtid.

Kennelklubb

En kennelklubb er i realiteten et stambokregister (også kalt hunderegister) der såkalte raserene hunder registreres, med hensyn til avl og opphav, utstillinger og konkurranser. En kennelkubbs fremste oppgave er således å sikre en rase for ettertiden. Man skiller mellom internasjonale, nasjonale og lokale kennelklubber.

Nasjonale kennelklubber

Det finnes nasjonale kennelklubber i nesten alle land, men ikke alle er tilsluttet en internasjonal organisasjon som FCI. I Norge er Norsk Kennel Klub (NKK) et eksempel på et nasjonalt stambokregister, som organiserer en rekke raseklubber og spesialklubber på nasjonalt nivå. NKK er som sådan tilsluttet FCI og etterlever FCIs felles regler og retningslinjer for hundeavl, hundeutstillinger og konkurranser. Alle de nasjonale kennelklubbene i Norden er tilsluttet både FCI og NKU.

Både The Kennel Club (KC) i Storbritannia og American Kennel Club (AKC) i USA er eksempler på store nasjonale kennelklubber som ikke er tilsluttet et overordnet organ. De har sine egne regler og retningslinjer, men organiserer raseklubber og spesialklubber på lik linje med andre nasjonale kennelklubber. KC fungerer som sådan som en overnasjonal kennelklubb for hele Storbritannia, mens AKC fungerer på samme måte for de føderale kennelklubbene i USA.

Stambokregistre for hunderaser:

Dette er en oversikt over de stambokregistrer vi kjenner til. Sannsynlig finnes flere og det må hensyntas at mange hunderaser oppdrettes i miljøer som følger egne regelsett om hvordan egne raser skal defineres.

Rasestandard er et teoretisk verktøy som definerer (beskriver) hvordan et dyr av en bestemt rase i teorien skal se ut, for eksempel hunder og katter. Rasestandarden gir et idealbilde av dyret, men ofte beskrives også uønskede, eksteriørmessige, anatomiske feil og mangler. I noen grad omfatter også en rasestandard dyrets psykologiske- og bruksmessige egenskaper, samt hjemland og opprinnelsesland. Hjemlandet er i så måte det land som har ansvaret for rasestandarden, men man må være klar over at en rasestandard allikevel kan variere fra land til land, ikke minst som følge av nasjonal praksis.