Islandsk fårehund er en mellomstor spisshund med røtter i Norden og Storbritannia. På islandsk heter den íslenskur fjárhundur.

annonse

annonse

annonse

Islandsk fårhund er ikke en like homogen hunderase som mange andre raser. Den finnes i flere lokale varianter, som sett sammen kan se ganske ulike ut.

Islandsk fårehund har en relativt kraftig og kort kropp, som ikke må være for tung. Halsen er kraftig og hodeformen kileformet med spiss snute og tydelig markert stopp. Ørene er brede ved basen, triangulære og stående. Brystkassen er bred og dyp og buklinjen godt opptrukket. Muskuløse lemmer og runde labber. Bakbeina har dobbeltsporer. Halen er middels lang og bæres ringlet over ryggen.

Pelsen er middels kort eller lang. Lengre rundt halsen, bak på lårene og på undersiden av halen. Forholdsvis kort på hodet og lemmene. I kulde utvikles ullaktig myk underull, avhengig av hvor kaldt det blir. Pelsfargen er gjerne hjortebrun eller gyllenbrun med islett av lyser brunt og sorte hårspisser. Ellers er alle farger tillatt, men det er ønskelig at grunnfargen dominerer.

Hannhunder blir gjerne 42–48 cm i skulderhøyde og veier normalt 12–15 kg. Tispene blir ca. 38–44 cm i skulderhøyde og veier normalt 10–13 kg.

Islandsk fårehund har tradisjonelt vært oppdrettet som brukshund, og da spesielt som gjeterhund og vokterhund for sau og islandshest. Den har i alle år vært regnet som en ypperlig gårdshund med fremragende instinkter som vakthund. Den er modig, aktiv og arbeidsom. Rasen har også egenskaper som familiehund.

Islandsk fårehund er en karaktersterk hund med sterk personlighet og egenvilje. Den trenker en tydelig leder. Den regnes som tillitsfull og vennlig med mennesker, men ofte litt mistenksom overfor fremmede. Som rase passer den best i en aktiv familie, som vet å gi den nok mosjon og oppgaver. Den vil neppe trives særlig godt som innehund. Heller ikke bør den være et typisk valg for en familie med små barn, om en da ikke bor på gård og har bruk for en arbeidshund.

Lettstelt hund. Rasen har sunn helse.

Historikk for Islandsk Fårehund

Mange liker å hevde at denne hunden ble ført til Island av skandinaviske vikinger på 800-tallet, men det medfører neppe riktighet. At den har et stamtre som er sterkt knyttet til de gamle skandinaviske spisshundene er nok mer korrekt, for de hundene vikingen før til Island har nok blandet seg med andre hunder som kom dit fra andre strøk. Noen mener den har en felles stamfar med norsk buhund.

På 1800-tallet var rasen i så dårlig forfatning, etter en valpesykeepidemi på øya, at den nesten forsvant, men noen engelske oppdretter klarte å redde den. Denne redningsoperasjonen har imidlertid ført til at dagens islandshunder må kunne sies å være et resultat av avl mot slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet. Rasen ble anerkjent i Danmark så tidlig som i 1898, men den er ikke særlig tallrik noen steder i verden.