Den japanske spisshunden er resultat av et bevisst avlsarbeid hos japanske oppdrettere som ønsket å få frem en middels stor selskapshund. Det skjedde fra 1920 -åra. Rasene Pomeranian og Samojed lå til grunn for avlsarbeidet. Dette er en aktiv og glad hund som har fått betydelig utbredelse i Norge.

annonse

annonse

annonse

Den japanske spisshunden er nok forholdsvis liten, men det er en robust hund som er lett å oppdra. Også med denne rasen bør man starte med innlæring tidlig, for den er svært lærenem på valpestadiet. Den tidlige innlæringen bør ha preg av lek, selv om klare grenser tidlig skal settes opp.

En japansk spisshund stiller ingen spesielle krav til omgivelsene, den tilpasser seg et liv i både byleilighet og som gårdshund på landet. Aktivisering og mosjon kan også avpasses den enkelte eiers forutsetning, men det er likevel en fordel om hunden får utfolde seg både fysisk og mentalt med jevne mellomrom. Hunden vil sette pris på turer i skog og mark, uansett vær. Den er ikke kjent for å streife.

Det som har mest å si for trivselen til en japansk spisshund, er at den får være sammen med familien så mye som mulig. Hunden er våken og opplagt og ønsker mer enn noe å få være med der det skjer. Den kan fint klare å være alene noen timer, men når eieren kommer hjem, kan den holde danseoppvisning i ren glede.

Den japanske spisshunden liker å være sammen med barn, dersom de behandler den pent. Men den blir fort skeptisk hvis den blir utsatt for noe den ikke liker.

Den japanske spisshunden er ganske vaktsom, og den bjeffer gjerne når den hører eller ser noe spennende. For å unngå overdreven bjeffing bør tendensen dempes alt fra valpestadiet. Det viktigste er at man unngår å stresse hunden, for eksempel gjennom barns ukontrollerte lek. hvis omgivelsene er rolige og harmoniske, smitter det lett over på hunden.

Pelsen på en japansk spisshund er skittavstøtende, og dermed mer lettstelt enn mange tror. Hunden kan holde seg ren og hvit i måneder uten bading dersom man gir den en skikkelig gjennomgreiing med kam og børste en gang i uken. Hvis man skal stille ut sin hund, bør man bade og børste oftere. En velstelt japaner er en fryd for øye, en skitten og ustelt hund er et sørgelig syn.

Japansk Spisshund er både robust og allsidig, og både lydighet og agility er aktiviteter hunden egner seg veldig godt til.

Det er ikke kjent at noen sykdommer er spesielt utbredt i rasen. Noen få tilfeller av HD og AD og Patella Luxerasjon har vært reistrert, og mange røntger idag sine hunder.

Historikk for Japansk Spisshund

Noen hevder at denne lille hunden skal nedstamme fra den store og kraftige samojedhunden, men det medfører neppe riktighet. Japansk spisshund er en moderne hund, skapt i Japan langt inn på 1900-tallet. Tysk spitz er med stor sannsynlighet opphavet til hunderasen, som ble anerkjent som egen rase i Japan i like etter andre verdenskrig. Småhundpreget stammer trolig fra såkalt pomeranian. Rasestandarden er fra 1948 og gjelder fortsatt.

De først tyske spitzene (hvite grosspitz) ble bragt til Japan i 1920, via Sibir i Russland og det nordlige Kina. Fra 1925–1936 ble flere slike hvite hunder importert til Japan fra land som Canada, USA, Australia og Kina. Rasen ble anerkjent av FCI i 1964 og er ganske populær i Skandinavia. Den første japanske spisshunden ble registrert i Norge i 1973, og raseklubben ble dannet her i 1979.