Norrbottenspets er en liten spisshundrase som stammer fra det nordlige Sverige, spesielt i grensestrøkene mot Finland. Den er også kjent som nordisk spets.

Norrbottenspets er en liten kvadratisk spisshund med stor arbeidskapasitet og utholdenhet. Hodet er tørt, kraftig og kileformet. Skallen er svakt hvelvet, stoppen godt, men moderat markert, snuten tilspisset. Øynene er mørke, ørene middels store, spisse og stramt stående. Kort og kreftig hals. Velutviklet dyp brystkasse og en aning opptrukket buklinje. Bredt, kort lend. Muskuløse bein og små kompakte labber. Halen er høyt ansatt og bæres løst ringlet på siden av låret.

Pelsen er kort, tett og hard. Fin og bløt underull. Alle farger og fargekombinasjoner er tillatt, mest ønskelig er hvit grunnfarge med gulbrune eller rødbrune til brune tegninger.

Hannenen blir ca. 43–47 cm i skulderhøyde og veier gjerne omkring 12–13 kg. Tispene blir ca. 40–44 cm i skulderhøyde og veier gjerne omkring 9–11 kg.

Norrbottenspets er en treskjellende jakthund av spisshundtype. Den har tradisjonelt vært brukt til jakt på tiur og orrfugl, men den brukes også som jakthund på små pelsdyr, f. eks. ekorn og mår. Den kan også brukes til jakt på større vilt. Rasen har imidlertid også en rekke andre brukshundegenskaper, ikke minst innen hundesport. Den regnes også som en ypperlig familiehund og vakthund.

Norrbottenspets er en livlig, aktiv, utholdende og meget modig hund. Den har en balansert personlighet og er svært sjelden verken redd eller aggressiv, selv om den gjerne skjeller når det kommer fremmede. Den skal også være en stabil god hund for barnefamilier, men den krever en god del mosjon for å trives maksimalt.

Norrbottenspets regnes som en sunn rase. Pelsen krever normalt vedlikehold.

Historikk for Norrbottenspets

Norrbottenspets er trolig en meget nær slektning med finsk spets og kan minne mye som norsk lundehund. Som type er den trolig svært gammel, men som egen hunderase er den langt yngre. I Nord-Sverige, der denne hunden var mest populær, var den også kjent som hushund i tidligere tider.

Rasen ble renavlet i det første tiåret etter 1900, da en løytnant Kantzov skal ha tatt særlig interesse av denne lille jakthunden. Han skriver i 1911 et brev til den svenske kennelklubben og forteller at han siden 1907 har notert ned alle detaljer omkring «norrbottens fågelhund», og legger samtidig ved et forslag til rasestandard. I 1912 kan man se av svensk kennelklubbens tidsskrift at det ble bevilget 100 kroner til arbeidene med å gjøre «norrbottens fågelhund» til en egen hunderase. Alt på den tiden var den opprinnelige hushunden svært sparsom i antall, til tross for at den femti år tidligere hadde vært ganske vanlig over store deler av Nord-Sverige og Finland.

Kantzovs arbeid ledet fram til både en rasestandard og full anerkjennelse av rasen, men særlig mer ble det ikke til. I 1947 ble rasen derfor fjernet fra kennelklubbens register, i det ingen nye hunder hadde blitt registrert eller var kjent oppdrettet siden 1936. Rasen ble derfor i 1948 ansett å være utdødd.

Mot slutten av 1950-tallet ble det imidlertid en endring på dette, da jegermester Stig Onnefelt flyttet til Pajala. Han oppdaget at det fortsatt fantes slike hunder rundt om på gårdene, og begynte et ambesiøst arbeide med å gjenskape rasen utover på 1960-tallet. I 1963 fikk ha i stand en egen fågelhundssektion under Norrbottens Älghundsklubb til å bistå i dette arbeidet. Arbeidet med å få i stand en ny rasestandard ble gjort av Onnefelt, som selv var eksteriørdommer, og Rune B. Samuelsson. I 1967 ble den første spesialklubben dannet, under navnet Specialklubben för Skällande Fågelhundar, og rasen anerkjent av SKK.

Rasen er ikke særlig tallrik noen steder. I Norge ble det dannet en spesialklubb for rasen i 1985. Raseklubben omhandler både finsk spets og norrbottenspets.