Peruansk nakenhund er også kjent som hårløs inkahund og inka nakenhund. Det spanske, opprinnelige navnet er Perro sin Pelo del Perú. Den stammer fra Peru og kan også gå under flere andre lokale navn. Den skal ha vært inka-adelens favorittkjæledyr og regnes i dag som en primitiv hund med bakgrunn som pariahhund. I så måte har FCI plassert den i gruppe 5 seksjon 6.

annonse

annonse

annonse

Om man glemmer at den er hårløs, minner denne hunden svært mye om både basenji, podengo portugues og thai ridgeback (og naturligvis om mexikansk nakenhund), spesielt hva hodet og ansiktsuttrykket angår. I så måte kan slektskapet til spesielt den portugisiske podengoen vise seg å være nærmere enn hittil antatt.

Kroppen er ganske langstrakt og slank med en lett buet rygglinje. Beina er slanke og forholdsvis lange, og den beveger seg med korte kjappe steg. Brystet er dypt og buken godt opptrukket. Hodet er kileformet og noe langstrakt med en forholdsvis bred skalle. Snuten er omtrent like lang som skallen. En ekstremitet er at disse hundene ofte mangler tenner i tannsettet. Store, tynne og lavt ansatte opprettstående spisse ører. Halen er lavt ansatt, relativt lang og bæres vannrett. Den kan ha noe pels på skallen, halespissen og beina. Enkelte hårstrå på ryggen er også tillatt.

Peruansk nakenhund finnes i tre størrelsesvarianter, kalt grande, medio og pequeno. Som sådan finnes den i en rekke farger, hvorav peruansk inkahund og khala av mange kynologer regnes som selvstendige varianter.

Sorte hunder skal alltid ha sort behåring. Alle er enten ensfargede eller ensfargede med innslag av små rosa flekker. Hunder som har lys grunnfarge med flekkmønster er egentlig en variant kjent som peruansk inkahund (måneblomsthund), men FCI og andre kennelklubber skiller ikke på dette for øyeblikket.

* Grande har en skulderhøyde på ca. 50-65 cm og en vekt på ca. 12-23 kg.
* Medio har en skulderhøyde på ca. 40-50 cm og en vekt på ca. 8-12 kg.
* Pequeno har en skulderhøyde på ca. 25-40 cm og en vekt på ca. 4-8 kg

Peruansk nakenhund er i dag først og fremst en spesiell familiehund og utstillingshund, men den har også meget gode egenskaper som vakthund

Peruansk nakenhund er en livlig, oppmerksom og svært hurtig hund. De er ofte litt sky og mistenksom overfor fremmede, men ikke fiendtlig og aldri aggressiv.

Noen hevder at såkalte nakenhunder har en generelt høyere kroppstemperatur enn andre hunderaser (opp mot 40°C sier noen), men dette medfører ikke riktighet. Det korrekte er at kroppstemperaturen er som for hunder flest, altså omkring 38°C.

Alle nakenhunder har et gen som gjør at de ofte mangler noen tenner. Nakenhunder som er lyse i huden blir fort solbrente i sterk sol og trenger beskyttelse, enten i form av bekledning eller solkrem med høy solfaktor. Mørke nakehunder tåler imidlertid nesten like mye sol som hunder med behåring.

For solkremer bør man rådføre seg med en veterinær før man velger merke og type, eventuelt med andre som har erfaring på området. Nakenhunder kan (og bør) bades fra tid til annen, men ikke for ofte og en bør bruke en svært mild shampoo som ikke har tilsetninger av parfyme, primært en shampoo beregnet for hunder.

Det skal også påpekes at såkalte nakenhunder ikke er spesielt allergivennlige, slik mange tror. Se artikkel om hundeallergi for flere detaljer om hvorfor.

Historikk for Peruviansk Nakenhund

Peruansk nakenhund regnes som en av inkaindianerenes hunder, men den må ikke forveksles med peruansk inkahund. De ble opprinnelig benyttet som jakthunder, vakthunder og seremonihunder.

Denne hundens opprinnelse er svært omdiskutert. Noen tror at den kom til det amerikanske kontinentet sammen med kinesiske immigranter fra Asia, via vandringer over Beringstredet. I så fall må den ha krysset hele Nordamerika på ferden sydover. Det er naturligvis ikke umulig, men altå ikke på noen måte dokumentert. Andre tror at den kom til Sør-Amerika fra Afrika. I så fall må den ha krysset Atlanterhavet i en eller annen form for havgående farkost. Det virker lite sannsynlig før omkring år 1500 e.Kr., men i så fall kan den ikke være så gammel som mange hevder. Det finnes nemlig bevis for at hundetypen som sådan har eksistert i Peru siden før inkariket oppsto, bla. fra avbildninger på leirgods. Dagens hunder er muligens et resultat av krysninger mellom en eldre, nå utdødd, inkahund og iberiske podencoer som conquistadorene bragte med på sine skip.

Det sies at conquistadorene oppdaget denne hunden på sine ferder inn i Peru på begynnelsen av 1500-tallet. De ga den navnet måneblomsthund, visstnok fordi hundene bare var å se på kveldstid og i morgengry. De var ikke ute på dagtid på grunn av den sterke solen oppe i de høye fjellene.