Thai Ridgeback Dog er litt spesiell for den har et område på ryggen der pelsen vokser i motsatt retning.. Ridgen er unik, og et meget viktig karaktertrekk for rasen. Denne spesielle egenskapen deles kun med en annen hunderase i verden - Rhodesian Ridgeback.

Thai ridgeback har fellestrekk med andre pariahhunder, eksempelvis med basenji som riktig nok er ganske mye mindre og bevislig har et vestlig opphav (thai ridgeback har et østlig opphav, på linje med de nordiske polarhundene, asiatiske spisshunder og Canis lupus dingo). Kroppen er langstrakt, ryggen massiv og brystkassen dyp. Lendet er bredt og forholdsvis kraftig. Hodet er ganske stort, snuten middels lang og kjevepartiet meget kraftig. Stående spisse og relativt store ører. Mandelformede mellomstore mørke øyne. Halen er middels lang, kraftig ved roten, og bæres vertikalt eller bøyd opp i sigdform. Rasen har en massiv beinstamme og er generelt svært muskuløs å se på.

Rasen har i de senere år har fått en stadig mer massiv og mindre slank anatomi. Dette har sammenheng med at man i Thailand siden 1980-tallet har ønsket å utvikle større angrepslyst hos denne hunden, som altså opprinnelig er en jakthund. Dette har hittil ført til at rasen som sådan har blitt høyere, tyngre og mindre selvstendig (mer dressurvennlig), men også langsommere og mindre manøvreringsdyktig. Denne hunden står altså i fare for å dø ut i sin opprinnelige form, selv om slike individer fortsatt finnes på øyene utenfor Thailand.

Pelsen er kort og glatt og krever ikke mye stell. Over ryggen har rasen den karakteristiske kammen av framovervoksende dekkhår. Som sådan finnes rasen i flere farger; sort, kastanjebrun, rødbrun, lysbrun (fawn), sølvgrå og blå. Fawn skal ha sort maske. Hannene blir ca. 56-61 cm i skulderhøyde, mens tispene blir ca. 51-56 cm høye. Vekten ligger normalt på ca. 30 kg, avhengig av kjønn. Opprinnelig var disse hundene omkring 38–52 cm i skulderhøyde, mens vekten lå på ca. 16–23 kg. Man kan alstå fastslå at rasen er blitt betydelig endret de seneste 30 årene.

Historikk for Thai Ridgeback

Thai ridgeback er en gammel jakthundrase som trolig oppsto i de sydøstre delene av landet. Den har en karakteristisk mothårskam (ridge) på ryggen - derav navnet «ridgeback».

Hunderasen ble oppdaget av folk fra vesten på øya Phu Quoc i Vietnam og gikk derfor under navnet phu quoc hound en tid. Som sådan finner man også slike hunder på øyene utenfor Vietnam, Kambodsja og Indonesia, men ikke på fastlandet. Der finnes de kun i Thailand, så forskere og kynologer har konkludert med at Thailand må være opprinnelseslandet, og at hundene som finnes på øyene utenfor må være bragt dit av båtfarende fiskere. På grunn av naturlige geografiske barrierer har denne hunden levd isolert fra resten av Thailand, og derfor beholdt sin opprinnelighet helt til det siste. Fra 1980-tallet kan man imidlertid se at rasen har endret seg ganske betydelig, i det den har blitt større og mer massiv i formen.

Det finnes kun tre kjente hunderaser med en mothårskam på ryggen, nemlig denne, den lenge antatt utdødde khoikhoihunden (nå anerkjent som africanis), og den i vesten langt mer kjente rhodesian ridgeback. Nå vet man at sistnevnte rase er en historisk nyskapning, visst nok en blanding mellom molosser, khoikhoihund og greyhound, men hva de to andre angår er det mer usikkert. Forskerne er imidlertid enige om at den karakteristisk kammen må ha vært en spontan mutasjon, siden den absolutt ikke har noe som helst med disse hundenes evne til å overleve å gjøre. Det er lite tenkelig at en slik mutasjon skulle ha oppstå på to steder og klart å overleve. Av historiske grunner har man derfor konkludert med at thai ridgeback må være den opprinnelig hunderasen, og at denne en gang i tiden må ha blitt bragt til Afrika av sjøfarende handelsmenn, der den så har blandet seg med den lokale pariahhunden.

Som type finnes det bevis for en lignende hund fra en ca. 3.000 år gammel thailandsk grottetegning. Tegningen viser en lignende hund med sigdformet hale som står ved siden av eg jeger som kaster et spyd, noe som klart indikerer en jakthund. Det er imidlertid umulig å se noen «ridgeback», så man kan ikke si noe sikkert om når dette fenomenet oppsto. Man vet imidlertid at det fantes slike hunder på 1600-tallet. FCI anerkjente rasen i 1993, og United Kennel Club i 1996.