Det finnes flere beskrivelser og opplevelser om Amerikansk Cocker Spaniel.
Klikk her for å lese de eller skrive om din egen opplevelse med hunden.

Amerikansk cocker er opprinelig en jakthund som tilhører gruppen med apporterende fuglehunder, i gruppen med spaniels, som også regnes som støtende hunder. Den er litt mindre og har en mer kompakt kropp enn engelske cocker. Den regnes som en snill og kjærlig hund med glimrende egenskaper som familiehund. Rasen er utholdende og har en hendig størrelse. Som andre spaniels har den en glimrende luktesans og regnes som en god all-round brukshund. Som spaniels flest trives den med mye mosjon og lange turer, sommer som vinter, til tross for den moderate størrelsen. Pelsen krever ganske mye stell, på løpende basis.

Opprinnelsesland: USA. Den amerikanske cockeren er den minste i gruppen, med solid kompakt kropp. Den skal ha et jevnt temperament uten noen tegn til vekhet. Uttrykket er intelligen, våkent , mykt og hengivent under tydelig markerte øyenbrynsbuer. Snuten er bred og neseborene er velutviklede som det høver seg en jakthund. Øynene er runde og store. Fargen er mørk brun (jo mørkere jo bedre). Ørene er dråpeformede og lange.

Kraftig benstamme og muskuløse lemmer. Kneleddet er moderat vinklet. Potene er tette, store, runde og faste. Overlinjen skråner lett med en sterk rygg. Brystet skal være dypt. Halen er båret i linje med ryggens forlengelse eller litt høyere. Under bevegelse er halens bevegelser livlige.

Selvom amc er den minste av fuglehundene skal den ha typiske bevegelser for denne gruppen. Bevegelsene skal være koordinerte, flytende og uten anstrengelse.

Pelsen er kort og fin på hodet, men på resten av kroppen er pelsen av middels lengde. Ører, bryst, buk og ben har godt beheng men ikke så mye at det påvirker utseende og funksjon. Pelsen skal være silkemyk, flat eller lett bølget og av struktur slik at den er lettstelt. Tillatte farger er ensfarget sort (inkl. sort med tan), ensfarget fra mørkeste rød til lyseste krem samt brun og brun med tan og flerfarget med to eller flere godt avgrensede farger (en farge må være hvit).

Mankehøyde: hannhunder 38 cm. +/- 1,5 cm. (idealhøyde 39 cm.), tisper 36 cm +/- 1,5 cm (idealhøyde 36 cm).

Rasesandard:
Hode: Velproposjonert og i balanse med resten av hunden.
Uttrykk: Intelligent, våkent, mykt og hengivende.
Skalle: Avrundet, men ikke overdrevet, uten antydning til flathet. Tydelig markerte øyenbrynsbuer.
Stopp: Tydelig stopp.

Ansiktsregion:
Snuteparti: Snuten er bred og dyp med skvære, jevne kjever. For å være i korrekt balanse skal lengden fra stoppen til snutespissen være halvparten av lengden fra stoppen over skalltaket til nakkekølen.
Nesebrusk: Av tilstrekkelig størrelse til å harmonere med snuteparti og hode, med velutviklede nesebor typisk for en jakthuns. Sort hos ensfargede, sorte og tan samt sorte og hvite hunder; hos andre farger kan den være brun, leverfarget eller sort, jo mørkere jo bedre. fargen skal harmonere med fargen på øyelokksranden.
Lepper: Overleppene er fyldige og tilstrekkelige dype til å dekke underkjeven.
Kjever/tenner: Sterke og sunne, ikke for små, saksebitt.
Kinn: Benstrukturen under øynene velmeislet, uten antydning til fremtrende kinn.
Øyne: Runde og store og ser rett freomver. Øyeåpningene gir et lett madelformet inntrykk, ikke innsunkne eller utstående øyne. Fargen er iris mørk brun og generelt jo mørkere jo bedre.
Ører: Dråpeformet , lange, tynne ørelapper godt dekket med hår. Ikke plassert høyere enn på linje med underkanten av øynene.

Hals: Tilstrekkelig lang til at snuten uten vansker kan nå bakken, muskuløs og uten hengende halshud. Reiser seg kraftig fra skuldrene og buer svakt i overgangen til hodet.

Forlemmer

Skulder: Godt tilbakelagt og danner en vinkel ** med overarmen som gjør det mulig for hunden å bevege frambena med letthet og stor rekkevidde. Renskåret og skråstilt uten å være fremtredende.

Albue: Sett fra siden plassert rett under høyeste punktet på skulderbladet.

Underarm:  Parallelle, rette, muskuløse med kraftig benstamme, plassert tett inntil kroppen rett under skulderbladet.

Mellomhånd: Kort og sterk. Sporene på forbena kan fjernes 

Poter: Tette, store, runde og faste med tykk, sterk lærhud på tredeputene, verken inn eller utoverdreide.

Kropp
Overlinje: Skråner svakt mot en muskuløs bakpart

Rygg: Sterk, faller jevnt og svkat fra skuldrene til haleansatsen.

Bryst: Dypt, laveste punkt ikke høyere enn til albuene. Tilstrekkelig bredt for å gi plass til hjerte og lunger, men ikke så bredt at det forstyrrer rette forbensbevegelser. Ribbena dype og godt buede.

Hale: Vanligvis kupert***, båret i linjen med ryggens forlengelse eller i litt høyere, aldri rett opp som på en terrier og aldri så lavt at det gir inntrykk av vekhet. Under bevegelser er halebevegelsene livlige.

Baklemmer
Helhetsinntrykk: Hoftene er brede og bakparten vel avrundet og muskuløs. Sett bakfra er bakbena parallelle både i bevegelse og i stående. De har kraftig benstamme og er muskuløse med moderat vinkling i kneleddet. Sporene kan fjernes. 

Lår: Kraftige og velutviklede.

Knær: Sterke og uten løshet i ståående eller under bevegelse. 

Haser: Sterke og lavt ansatte.

Bevegelser: Selv om amerikansk cocker spaniel er den minste av fuglehundene, skal den ha typiske fuglehundbevegelser. En forutsetning for gode bevegelser er balanse mellom for- og baklemmer. Den kraftfulle bakparten driver hunden fremover og skuldrene og forlemmene må være riktig konstruert slik at den kan strekke lemmene fremover i full lengde for å passe til den drivende kraften bak. Fremfor alt skal bevegelsene være koordinerte, flytende og uten anstrengelse. Jordvinnende bevegelser, overdreven livlighet må aldri forveksles med korrekte bevegelser.

Pels
Hårlag: Kort og fin på hodet. Av middels lengde på kroppen, med nok underull til å gi beskyttelse. Ører, bryst, buk og ben har godt beheng, men ikke så overdrevent at det skjuler hundens linjer en moderat bepelset jakthund. Strukturen er meget viktig. Pelsen er silkemyk, flat eller lett bølget og med en struktur som gjør den lettstelt. Overdreven, krøllet eller bomullsaktig struktur trekkes hardt. Bruk av elektrisk klippemaskin på ryggpelsen er ikke ønskelig. Trimming for å fremheve hundens linjer skal se mest mulig naturlig ut.

Farge:
Ensfarget sort: Ren sort som inkluderer sort eller tan. Sorte skal være kullsorte, antydning av brunt eller leverfarge er ikke ønskelig. Litt hvitt på bryst og eller hals er tillatt, hvitt andre steder er diskvalifiserende.

Andre ensfargete: Alle andre ensfargede enn sort, fra lyseste krem til mørkeste rød, inkludert brun, og brun med tan. Fargen skal være jevn, men lysere farge på fanene er tillatt. Litt hvitt på bryst og eller hals er tillatt, hvitt andre steder er diskvalifiserende. 

Flerfarget: To eller flere farger godt avgrensete farger, en av fargene må være hvit; Sort og hvit;  rød og hvit(den røde fra lyseste krem til mørkeste rød) ; brun og hvit; roan, alle fargene kombinert med tan-tegninger. Ønskelig at tan-tegningene har samme mønster som hos sorte og andre ensfargete. Roanfargete regnes for flerfargete og kan ha en hvilken som helst av de godkjente roantegningene. Diskvalifiserende dersom grunnfargen utgjør 90% eller mer.

Tan- tegninger: Tan-fargen fra lyseste krem til mørkeste rød og begrenset til 10% eller mindre av hundens fare; diskvalifiserende dersom tanfargen overstiger dette. Plassering av tan-tegningene på sorte eller andre ensfargete hunder skal være:

1. En tydelig flekk over hvert øye
2. På siden av snuten og på kinnene
3. På undersiden av ørene
4. På alle poter og eller ben
5. Under halen
6. På brystet, valgfritt; slik at verken tilstedeværelse eller mangel skal trekkes for.

Tan-tegninger som ikke er klare eller som bare skimtes skal trekkes for. Tan-tegninger på snuten som går oppover siden og møtes over neseryggen ska l det trekkes for. Mangel av tan-tegninger på sorte eller andre ensfargede hunder på noen av de spesifiserte stedene i en tan-tegnet hund er diskvalifiserende.

 

Størrelse og vekt
Mankehøyde:
Hannhunder: 38 cm (+/- 1, 5 cm) idealhøyde 39 cm
Tipser: 36 cm (+/- 1,5 cm) idealhøyde 36 cm

Hannhunder over 39,5 cm og tisper over 37,5 cm er diskvalifiseres. Hannhunder under 36,5 cm og tisper under 34,5 cm skal det trekkes for.

Feil: Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil. Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er i relasjon til rasebeskrivelsen.

Diskvalifiserende feil:
Høyde: Hannhunder overstigende 39,5 cm

            Tisper overstigende 37,5 cm

Farger og tegninger: De ovenfornevte farger er de eneste godkjente farger eller fargekombinasjoner. Alle andre farger eller fargekombinasjoner er diskvalifiserende.

Sort farge: Hvite tegninger unntatt på brystet og strupe

Andre ensfargete: Hvite tegninger unntatt på bryst og strupe

Flerfargete:  Grunnfargen 90% eller mer

Tan-tegninger:

1. Mer enn 10% tan-tegninger
2. Fravær av tan-tegninger på sorte eller andre ensfargete på noen av de spesifiserte steder på en ellers tan-tegnet hund.

Angitte mlå og vinkler:
*NKK’s Standardkomite antar at det menes fra brystben-spissen til sittebensknuten.
** FCI-standarden angir 90 grader

OBS
Hannhunder skal ha to normalt utviklede testikler på normal plass.
***) I henhold til til norsk lov er halekupering forbudt

Historikk for Amerikansk Cocker Spaniel

Amerikansk cocker spaniel er en hunderase som kommer fra USA og nedstammer fra engelsk cocker spaniel. Engelsk og amerikansk cocker ble regnet som samme rase fram til 1930-årene.

I 1930-årene oppstod det en konflikt blant spanieloppdrettere i USA. Noen ville avle på arbeidsegenskaper, mens andre ville avle for utstillingsringen og legge vekt på effekten av pelsen og snuten. De som ville avle brukshunder, brøt ut og dannet en ny klubb, og lot den opprinnelige Cocker Spaniel Club, som ble grunnlagt i 1881, fortsette å avle selektivt på den nye, litt mindre, "amerikaniserte" varianten - kortere rygg, med kortere hode og snute, lengre, tettere hår og mer dramatisk skråning av rygglinjen. I USA brukes navnet "cocker spaniel" om den nye amerikanske cocker spanielen, mens den opprinnelige typen kalles engelsk cocker spaniel.
I Europa kalles den opprinnelige varianten cocker spaniel, mens den nye kalles amerikansk cocker spaniel.

Amerikaneren er nesten uten unntak med på alle verdens 10 på topp-lister over de mest populære hunderasene. Amerikaneren har jaktinstinktet i behold, men dens popularitet særlig i Nord, Mellom- og Sør-Amerika og i Japan er basert på rasens sjarme, slående utsende og vennlige kameratskap. Dette er en virkelig kjærlig rase som knytter sterke bånd til menneskefamilien sin.

I de følgende årene ble den amerikanske variantens særtrekk forsterket gjennom selektiv utvelgelse, og i 1946 fikk den status som egen hundrase og fikk sin egen rasestandard av AKC. I dag skiller den amerikanske seg eksteriørmessig fra den engelske på flere måter, blant annet gjennom å være mindre.

Amerikansk cocker spaniel er populær i hjemlandet og mange andre steder i verden. Den har fortsatt en del jaktinstinkt, men er først og fremst populær som selskapshund.