Cocker spaniel ble i utgangspuktet avlet som jakthund fugl og småvilt, opprinnelig i samband med såkalt nettjakt. Den ble opprinnelig regnet som en kortjagende settertype, men den blir i dag regnet som en kortjagende apporterende jakthund med ypperlige egenskaper i kupert terreng. Søket er hva jegere gjerne kaller hardt drivende, som regel 10-15 meter fra jegeren. Den har også ypperlige egenskaper som vannapportør.

annonse

annonse

annonse

Rasen passer både i byen og på landet. En cocker spaniel krever jevnlig mosjon og andre typer for aktivisering. Man skal aldri glemme at dette er en jakthund. Den lille størrelsen og pelsen til tross, har mange individer sine opprinnelige instinkter som støtende og apporterende fuglehund i behold. Det ligger derfor til rette for å få en trivelig og velfungerende hund, men det forutsettes at man behandler cockeren som hund og ikke en sofagris: Gjennom årenes løp har rasen fått mer og mer pels, noe som er fremelsket fra et utstillings synspunkt, og som ikke bare har gagnet rasen. Det stilles derfor store krav for å holde en cocker i topp pelskondisjon. Hundens velvære er alltid det viktigste, slik at en familiehund godt kan klippes i en kortere frisyre, ettersom det da blir lettere å holde pelsen ren og flokefri.

Cockeren er en relativt liten hund som skal være samlet og kompakt og temmelig opp på benene i forhold til ryggens lengde. Det vil si at kroppen skal være nesten kvadratisk å få de rette proporsjoner. Til tross for dette skal den ikke være preget av ekstreme detaljer, slik fetteren, den amerikanske cockeren gjerne har. Den skal ha lett avrundet kryss, i motsetning til amerikaneren, og halen skal bæres lavt, aldri høyere enn rygglinjen. Halen skal i aktivitet være konstant i bevegelse, logrende. Et velkjent karakteristikum for rasen, som dessverre noen ganger er fraværende. Mankehøyden er rundt 40 cm. Benstammen skal i forhold til hundens lille størrelse være relativt kraftig med runde, tykke og katetaktige poter. Helheten skal utstråle styrke og utholdenhet.

Det er en langhåret rase i det den har faner på buken, brystet og baksiden av benene og på ørene. Resten av kroppen er nokså korthåret med glatt inntilliggende pels. Cockeren av i dag er i mange tilfeller svært rikt pelset, ofte også på forsiden av lemmene. Kanskje i neste laget vil mange mene med hensyn til jobben det kan krever å holde den i orden, og også med tanke på turer i skog og mark. Dersom hunden ikke skal på utstilling, kan man imidlertid anlegge en mer sporty frisyre, som gjør pelsen mye lettere å holde fin og flokefri i det daglige.

Alle pelsfarger er tillatt, men ensfargede hunder skal ikke ha hvite tegninger, men man godtar en hvit flekk i brystet. Blant de flerfargede kan man også ha det vi kaller roan tegninger, eller kanskje vi på norsk kan si meleret. Da er hvert hårstrå mønstret med hvitt og en annen farge, vanligst blå (egentlig svart), lever eller oransje.

Cockerens hode og uttrykk er egenartet. Hvis man kan tenke seg en kombinasjon av et oppvakt uttrykk kombinert med litt bedende blikk og hengivenhet, så kan det være følelsen man sitter igjen med når man ser rett inni cockeren ansikt.

Nokså store, men aldri utstående, mørke øyne, lavt ansatte, relativt lange ører og nokså langt hode med velutfylt snuteparti.

Historikk for Cocker Spaniel

Akkurat når cocker spaniel oppsto er litt uklart, men det skjedde med stor sikkerhet i England. Trolig har den et opphav som inkluderer, gjennom andre spaniels, den spanieltypen som alt fantes i Storbritannia på 1400-tallet. Cocker spaniel eksisterte der på 1700-tallet, men rasen ble nok ikke endelig utformet før utpå 1800-tallet. Trolig var cocker spaniel og field spaniel før denne tid en og samme hund, men så ble rasen av vektmessige årsaker delt i en stor (field spaniel) og en mindre type. I 1840 kan man lese i Encyclopedia of Rural Sports at cockeren veide mellom 5,4 kg og 9 kg. På denne tiden var det heller ikke uvanlig at cocker spaniel og springer spaniel (som var ennå større) ble født i et og samme kull.

Som de fleste spaniels er også cocker spaniel en ypperlig jakthund, og det var for slike formål den opprinnelig ble avlet. Det kan imidlertid se ut som at spanielrasene utelukkende ble benyttet som kortjagere før 1850, for det finnes ingen referanser til at de fungerte som apporterende hunder. Senere på 1800-tallet dukket det også opp en rekke andre spaniels, med blodslinjer fra denne linjen. Etter at den britiske spanielklubben ble dannet i 1885 ble cocker og den nye spirngeren til å begynne med bedømt i showringen etter samme rasestandard, men etter hvert fikk de hver sin standard, da The Kennel Club i 1893 delte typene i to ulike raser, og i dag er det mye mer en størrelsen som skiller cocker og springer. I England ble The Cocker Spaniel Club dannet i 1902, etter at vektgrensen ble opphevet. I USA ble også amerikansk- og engelsk cocker separert som egne raser av American Kennel Club i 1946.

Akkurat når rasen kom til Norge er ukjent, men det var relativt tidlig. Norsk Spaniel Klub ble dannet alt i 1935. I Norge er cocker spaniel den mest kjente av spanielrasene, men i den siste tiden har cavalier king charles spaniel vært mer populær. På verdesnbasis er imidlertid cockeren den mest populære av spanielene. Etter hvert som årene har gått har rasen blit stading mer «forfinet», og det har oppstått noen ekstremiteter og defekter som følge oppdretterens selektering i avlen.

Cocker spaniel er en av verdens mest populære hunderaser, og har vært det i mange, mange år. Dette er det ikke vanskelig å forstå med sin nette størrelse, sporty væremåte, glade gemytt og vakre utseende.