Curly coated retriever regnes som den eldste av de engelske retrieverne, men er kanskje den mest sjeldne å se. Den har en meget karakteristisk krøllet pels.

annonse

annonse

annonse

Rasestandard
Curly coated retriever er rektanglær i kroppen og minner mye om en flat coated retriever, hadde det ikke vært for den krøllete pelsen. Brystkassen er dyp og lendepartiet kort. Halsen er måtlig lang og skal ikke ha løs hud. Hodet er langt, skallen lang og flat. Kraftig kjeveparti. Snuten skal har samme grunnfarge som pelsen. Ørene er lavt ansatt og ligger tett inntil hodet, dekket med kort krøllet pels. Halen er måtlig kort og bæres rett (ikke høgt eller bøyd). Pelsen er krøllet over hele kroppen og er vannavstøtende. Fargen er sort eller leverbrun. Idealhøyde for en hannhund er 68,5 cm, mens tispen skal være 5 cm lavere. Vekten ligger normalt på ca. 30-35 kg, avhengig av kjønn.

Lynne og væremåte

Curly coated retriever er en tøff, pågående, sterk, aktiv og meget modig hund, som best passer for familier som er aktive selv. Den er vanligvis rolig og tillitsfull av natur, men ofte svært selvstendig. Den trenger såvel fysyske som mentale oppgaver for å triver godt. Den krever en bestemt, men tålmodig og myk leder. Den skal være flink med barn, men må ikke sammenlignes med labrador retriever i så måte. Rasen er svært glad i vann og er en dyktig svømmer.

Annet

Dette er en hund som definitivt ikke trives alene hjemme. Pelsen trenger stell minst 2 ganger i uken, men bør ikke såpevaskes oftere enn absolutt nødvendig (av hensyn til de vannavstøtende egenskapene).

Historikk for Curly Coated Retriever

Denne krøllete aristokraten er faktisk den eldste av retrieverrasene. Opprinnelsen er uklar, men man mener å kunne trekke tråder flere hundre år tilbake. Det finnes flere varianter av hunder med en slik spesiell pelsstruktur.  I Europa finner vi puddel og portugisisk vannhund, Irland hadde sin irske vannspaniel og i England fantes the old water dog? en nå utdødd rase. The old water dog var en kraftig bygget hund med den typiske krøllete pelsen som var ugjennomtrengelig for vann. Fargen var vanligvis sort, brun, sort og hvit, brun og hvit og noen var nesten helt hvite. Hva som senere ble ble krysset inn for å få frem rasen curly coated retriever er usikkert, men man tror at både newfoundlandshund, puddel og irsk vannspaniel kan være blant de mest framtredende rasene i opphavet til denne hunderasen, men dette er usikkert. Trolig har den også blitt iblandet labrador retriever. Rasen ble første gang vist på en utstilling i England i 1860. The Kennel Club startet stambokføringen i 1873. Den første raseklubben ble dannet i 1896, mens rasestandarden ble antatt i 1913. Man kan trygt si at rasen nok hadde sin glanstid på slutten av 1800-tallet, da den var en tallrik og svært populær jakthundrase i England. Til Norge kom den i 1973, men den har aldri rukket å bli særlig populær her.

Kobberstikk fra 1810-20 årene viser en hund som umiskjennelig ligner den rasen vi i dag omtaler som curly coated retriever. Alt i 1873 begynte den Engelske Kennel Club å stambokføre curliene.  Til å begynne med ble rasen slått sammen med wavy coated retriever, men året etter skilte man rasene.  Curlien var på den tiden en meget populær jakthund.  Vi kan vel nesten si at slutten av 1800-tallet var curliens gullalder.  Den var umåte populær som jakthund, og var utbredt over hele England.  Det het seg at en en sunn og typisk curly var den beste jaktkamerat, den var vakker og kunne kombinere fart, mot og intelligens med en god nese og et usedvanlig godt syn.  Rasen hadde en enestående evne til å bedømme den skutte fugls nedslagsfelt, og pga. sin gode hukommelse kunne den apportere flere fugler skutt i samme serie-  Ikke rart at den var populær.

Den var også skattet som vakthund, og fortellinger sier at sigøynerne i Syd-England hadde en stamme curlies som kun ble brukt som vakthunder. Bruksområdene var mange. Hos de engelske fiskerne ble rasen brukt som skipshunder. De trengte en hund som kunne svømme i land med kastelinene til båtene. En god skipshund skulle heller ikke vike av veien for å apportere en and eller gås, hvis det skulle bli dagens middag.

Men så kom de andre retrievern... Og curlien fikk sterk konkurranse, samtidig ryktes det også at rasen ikke lenger hadde den bløte munnen som er essensielt hos en god apportør. Curlien fikk ord på seg for å være "hårdmunnet", med andre ord  -  den bet i stykker viltet.  At dette var den eneste årsaken til at rasens popularitet sank dramatisk, er neppe tilfelle.  To verdenskriger med de magre 20-30 årene i mellom, gjorde at hundehold og oppdrett ikke lenger var høyt prioritert.

Etter annen verdenskrig ble det på nytt blåst liv i rasen.  Spesialklubben ble startet opp opp igjen av General Lance som uten tvil kan sies å være curliens "redningsmann".  Hans Sarona hunder ligger bak de fleste av dagens curlier.

De første curliene kom til Norge først i 1973.  I løpet av de neste årene ble det importert flere hunder fra England, og det er disse første importer som har dannet grunnlaget for rasen i vårt land.  Curlien er ingen tallrik rase, med sine rundt 30 registreringer i året må den anses for å være relativt sjelden.  En liten gruppe entusiastiske oppdrettere har etter hvert etablert en stamme av eksteriørmessig internasjonal høy kvalitet.

Tross rasens fåtallighet er flere curlier premiert på viltspor, jakt og lydighet.  Visstnok skal den også være prøvd som både førerhund og narkotikahund.  Curlien er en meget intelligent hund.  Den kan være noe reservert overfor fremmede og har tendenser til å være noe vaktsom.  På mange måter kan rasen derfor være vanskelig for uerfarne hundeeiere å håndtere, men med riktig oppdragelse kan den bli en utmerket brukshund.  Får man den først på parti er det ikke den ting en curly ikke kan lære.  Den elsker å jobbe, den er viljesterk, utholdene og robust.  Dette er ingen hund som trives i løpestreng eller hundgård, den vil derimot bruke all sin kløkt og list på å komme fri.  Curlien trenger utfordringer og arbeidsoppgaver for å bli en veltilpasset hund.  Som curlyeier vil du aldri være arbeidsledig?