Grosser schweizer Sennenhund er en stor hunderase som opprinnelig stammer fra Bern-området i Sveits, der rasen kan hevdes å ha blitt reddet ved en tilfeldighet av dr. Albert Heym. Rasen passer godt som familiehund (også for barnefamilier), der den får godt om plass og kan være mye ute. Dette er en energisk og meget utholdende hunserase som trenger mye og ofte mosjon for å trives. Den trives dårlig alene hjemme, om den må være inne. Pelsen trenger enkelt vedlikehold på daglig basis.

annonse

annonse

annonse

Utbredelsen av GS er ikke takket være dens utseende, men derimot dens utpregede gode gemytt. GS er en selvstendig hund som slett ikke trives med å være bundet eller innelukket. Den liker å bevege seg fritt omkring. Jaktinstinktene er å finne og kan ved målrettet arbeid brukes til å trene hunden opp til en god lavine- og/eller sanitetshund. En GS skal være stor, massiv og forene kraft og bevegelighet i et harmonisk hele. Skulderhøyden svinger mellom 65 og 70 cm for hannhunder og 60 til 65 cm for tisper. Gjennomsnittsverdien på dagens GS viser imidlertid stadig fallende tendenser. Dette volder oppdrettere og dommere bekymring. Kroppsvekten varierer mellom 38 og 65 kg for hannhunder og 37 til 63 kg for tisper. Dette er akseptable verdier. Som hos st. bernhardshundene er et godt bevegelsesapparat et problembarn hos GS. Dette medføre ofte korte og styltete skritt. GS viser seg ofte noe valpeaktig og uferdig i sine bevegelser. Men daglig mosjon kan kurere en del - resten må en bevisst avl ta seg av. Et annet problem for oppdretterene, er å beholde den sorte underulla som lett får en gråblå til gul farge. Det at GS ikke har nådd større utbredelse og popularitet, mener forfatteren kan tilskrives denne "misfargede" pelsen. GS gode egenskaper burde egentlig ha gjort den langt mer populær enn tilfellet er idag. Men med et målrettet arbeid burde rasen se fremtiden lyst imøte.

Historikk for Grosser Schweizer Sennenhund

Før 1907 finnes det praktisk talt ikke noe skriftlig materiale om grosser schweitzer sennenhund (GS). Som hunderase var GS rett og slett ikke "født". Også senere - frem til 1913 - begrenser det skriftlige materiale om GS seg til noen enkelte dommerkritikker. De fleste kritikkene er skrevet av professor Dr.A. Heim, som for øvrig har æren for å ha innført sennenhundrasene i den offisielle kynologien (= læren om hunder og hunderaser).

Uenighet om opprinnelse
De lærde strides også her, som i så mange andre tilfeller, om GS sin opprinnelse. Noen hevder at GS fantes i mengder i visse deler av Sveits i årene1860-1870. 30 år senere fantes det imidlertid bare enkelte eksemplarerigjen i noen avsidesliggende daler i kantonen Bern. Forfatteren av boken, hvor denne artikkelen er hentet fra, er imidlertid av en annen oppfatning, særlig tatt i betraktningat GS hadde ord på seg for åvære en hund med mange utmerkede egenskaper. Han hevder at GS, ellerden gang rettere kalt "slakterhunden", nettopp fantes i hopetall spredt rundt i Sveits og også i Tyskland. Den samme hunden kunne man nemlig også finne i sør-Tyskland hvor rottweileren i dag er en foredlet form av den "eldre" GS.

Tilfeldighetenes spill
Et systematisk og seriøst avlsarbeid ble i alle fall ikke bedrevet i den tiden. GS var hovedsaklig en hund som hadde en bonde som sin herre og mester. Hvilke parringer som ble foretatt var ene og alene naturens eget verk. Bonden overlot det hele til tilfeldighetene. Senere, når valpekullet var et ufravikelig faktum, plukket bonden ut noen i fra kullet som han likte og som han kunne få avsetning på i nabolaget eller i nærmiljøet. GS får store valpekull, helt opp til 18 valper i et kull. Takket være tifeldighetenes frie spill, og det faktum at de fleste valper fant nye eiere, gav det seg selv at GS fikk et godt gemytt og et tiltalende eksteriør. Hvilke bruksformål hunden ble benyttet til, ble i stor grad bestemmende for dens ytre fremtoning. Hunden måtte ha en respektinngytende størrelse, den måtte være værhard, utholdende og lite fordringsfull i kosten. Bonden ønsket i størst mulig grad en kraftig og massiv hund. Om man også tok hundens farger i betraktning, er ikke helt klarlagt. Man mener likevel det er grunn til å anta at en symmetrisk tegnet og endog trefarget hund var å foretrekke fremfor en usymmetrisk og flekket en.

Det opprinnelige opphavet - fortsatt en gåte
Omkring 1900 fantes det alle mulige fargevarianter, særlig lyse og gule hunder eller slike med store, delvis uregelmessige hvite tegninger. Enkelte andre steder fantes det også sorte hunder med hvite tegninger, som bl.a. ble brukt som trekkhunder. Av dette konkluderer man med at sennenhundrasene er i slekt med, eller i det minste at det finnes en sammenheng mellom dem og st. bernhardshundene. Men det egentlige opphavet er fremdeles en gåte.

Det gryende avlsarbeidet
I 1908 viste GS seg offentlig for første gang. Den gangen var det F. Schertenleib, en mann som kom til å spille en stor og avgjørende rolle forutviklingen av berner sennenhunden (BS), som deltok på en utstilling med en uvanlig sterk, men korthåret BS. Han hadde tilfeldig kommet over denne hunden og likeså kjøpt ham med det samme. Han ville få fastslått hva professor Heim, dommeren, mente om denne korthårede BS. Bellovin Schlossgut, som hunden ble kalt, var en nydelig tegnet, 67 cm høy og kraftig sennenhund med tiltalende farger. Det skulle vise seg at denne tilfeldigheten - kalt skjebnen - skulle bety starten på et målrettet avlsarbeid. Enhver annen dommer ville sannsynligvis ha sendt denne korthårede, og av den grunn verdiløse, BS promte ut av ringen. Men ikke professor Heim. Med et våkent blikk så Heim her en mulighet for å innføre en ny sennenhundrase. Han sa til utstilleren: "Hunden tilhører en annen klasse, men den er herlig. Han er et prakteksemplar av den nesten utryddede og fordums "slakterhunden". I sin dommerkritikk skrev han: "Bello er i sin art en stor, herlig, gammel sennen(slakter-)hund som er i ferd med å bli en utdøende rase. Hadde han stilt i klassen for "rase uten navn", hadde jeg kalt ham for grosser schweizer sennenhund og gitt ham en 1. premie. Men under durrbachhundene (opprinnelig betegnelse på berneren) kan jeg ikke gi dette interessante dyret mer enn en 2. premie. Den passer liksom ikke helt inn her".

Grosseren er født
Spontant gav Heim denne hunden navnet GS og gjorde ham til den første representant for den nye rasen. Dette blir betegnet som en av stjernestundene i sveitsisk hundehistorie. Hadde det vært andre dommere til å foreta denne bedømmingen,ville denne rasen sannsynligvis ha dødd stille ut. Eller så kan det godt hende at man hadde operert med to varianter av berneren; enkort- og en langhåret variant, slik tilfellet er for st. bernhardshunden. Heim satte etter dette opp en rasestandard, og herr Schertenleib lette med lys og lykte etter passende tisper til sin verdifulle GS. Han fant to egnede tisper, og dermed var grunnlaget for videreføringen av den "moderne" GS lagt.

De første GS'ene
De første GS'enevar kortere og grovere enn dagens GS. Skallen var bredere med utpregetstopp, men fargen var dårligere. Den svarte pelsen hadde relativt store gjennombrudd av gul underull og tegningene var som oftest asymmetriske. I startfasen i avlsarbeidet forteller dommerkritikkene at hannhundene hadde en langt jevnere og bedre kvalitet enn tispene. De var som regelfor små og for spinkelt bygget, en slags krysning mellom en bs og en appenzeller. Som stamfar til GS regner man hunden Barri von Herzogenbuchsee. Det var en kraftig hannhund, 65 cm stor og med sterk benbygging. Halen var middels lang. Barri gav et massivt inntrykk, men var imidlertid meget bevegelig og med mye temperament. Fram til 1936 ble hunder uten stamtavle eller viten om deres opprinnelse brukt i avlen. I noen tilfeller har det også vært brukt korthårede BS. Den dag i dag forekommer det at langhårete BS blir født i GS-kull og omvendt. Det faktum at svært få bønder tilla hundeavlen noen vekt, medførte at kvaliteten på avlen ble så som så. Dette medførteen relativ smal og svært avgrenset avlsbasis ofte preget av innavl. Dette var tilfelle særlig i starten på avlsarbeidet for GS.Til tross for den begrensede avlsbasisen og innavlen, er problemene som dette ofte fører med seg i dag eliminert.

BS krysses med GS
I 1956 ble det foretatt en parring mellom en GS og en BS. Reslutatet ble 6 korthårede valper med gode farger og tegninger. Også seinere parret man enkelte BS med renrasede GS. Det ble aldri født en langhåret valp, men enkelte individer hadde noe bølget pels på ryggen. Disse parringene medførte det man hadde tilstrebet, nemlig en forbedring av fargene. Den brune fargen ble mer intensiv og den tidligere grå eller gule underullen ble etter hvert sort. Men en forbedring av kroppsbyggingen ble ikke oppnådd, tvert imot. Avkommene til kryssingsdyrene fremviste dårlige bevegelser og dårlige tenner/bitt. Helt entydig og særdeles negative utslag fikk parringen på gemyttet. I stedet for den rolige selvsikkerheten til GS, ble nervøsiteten og angstfaktorer som preget disse dyrene. Det hele var en fiasko.