Smålandsstøver er en mellomstor drivende jakthund som hører til støverne og stammer fra Småland i Sverige.

annonse

annonse

annonse

Smålandsstøveren er en tilnærmet kvadratisk hund som gir et verdig og ganske edelt uttrykk. Den skal være robust uten å virke tung. Et særpreg med rasen er at den finnes både med normal hale og stumphale. Hodet er tørt og middels langt, og har et godt utviklet snuteparti. Ørene henger og er ganske høy ansatte. Halsen er middels lang, tørr og kraftig, uten å virke grov. Kroppen er kompakt og har kort, rett rygg, kraftig lend, dyb brystkasse og ubetydlig opptrukket buklinje. Muskuløse bein og kraftig benstamme. Halen skal enten være (a) lang og ansatt i rett forlengelse av rygglinjen, eller (b) medfødt stumphale (lengden kan variere). Lang hale skal bæres rett eller hengende i en svak bue (sabelformet).

Pelsen er middels lang, grov og har tett tilliggende overpels. Kraftigere på rygg og hals, kort og glatt på hodet, ørene og beinas framsider. Bak på lårene og langs undersiden av halen skal pelsen være lenger enn på ryggen. Underullen er kort, tett og myk. Grunnfargen er sort med brune tegninger (såkalt black & tan) over øynene, langs sidene på snuten, under halsen, på brystet, bena og potene, i buken, på innsiden av lårene, undersiden av halen og rundt anus. Brunfargen kan variere fra gulbrun til varm rødbrun. Mindre hvite tegninger kan forekomme på brystet og labbene.

Hannene blir ca. 46-54 cm i skulderhøyde (ideelt 50 cm) og veier vanligvis omkring 17-20 kg. Tispene blir ca. 42-50 cm i skulderhøyde (ideelt 46 cm) og veier vanligvis omkring 15-17 kg.

Smålandsstøveren er en meget allsidig brukshund. Den brukes tradisjonelt som drivende jakthund på hare, rødrev og rådyr, men den kan også stille elg eller markere oter, eller brukes som en treskjeller på fugl, mår og ekorn med mer. Rasen skal også ha svært god stedsans, og alltid finne tilbake til sin herre og mester fortelles det. Smålandsstøveren er også en god familiehund, gårdshund og vakthund.

Smålandsstøver er en typisk jakthund på alle måter. Den er sta og allsidig, men rolig, vennlig og lojal som familiehund, forutsatt at den får ofte og mye mosjon. Ellers er det kjent at den lett kan bli rastløs og uharmonisk. Rasen passer derfor best i en familie som trives med å ferdes mye ute i skog og mark, og gjerne helst også være jegere. Denne hunden har lett for å skjelle, noe som kan skape problemer med naboer som bor tett ved.

Pelsen trenger å bli børstet ofte, spesielt i underullsfellingen.

Historikk for Smålandsstøver

Smålandsstøverens opprinnelse er uklar, men rasen oppsto i Småland på 1800-tallet, trolig fra støvere som fantes i traktene mellom Jönköping og Huskvarna. Der fantes et utvalg tyske, polske og baltiske støvere og andre jakthunder, bragt dit av svenske offiserer i tidsrommet 1611-1718.

Smålandsstøveren har ikke rent støverblod i årene, men også innslag fra andre hunderaser. Det hevdes at schillerstøveren var sentral, men det er også klart at andre raser inngår. Man kan tenke seg at den nå mer sjeldne westfalske dachsbracken og kanskje til og med tysk pinscher kan være blant disse, likeledes som lokale spisshunder. Noen hevder også at engelske støvere skal ligge til grunn for rasen.

Det første man finner i skriftlige kilder kommer fra et bok utgitt av ingeniør Vilhelm Emanuel Källström (1817-1868) i 1850 og (andre opplag) 1864, som også var skogforvalter. I avsnittet om hunder nevner han både tysk støver og smålandsstøver. Sistnevnte var mindre og ble brukt til både å drive hare og som treskjeller for storfugl og ekorn. Nils Månsson Mandelgrens skisser fra 1873, av hundene Fritz i Åsen og Pan i Odensjö, styrker inntrykket om at smålandsstøveren eksisterte som type alt på denne tiden. Likeledes var det en smålandsstøvertispe ved navn Clerry som ble Sveriges første utstillingshund noen sinne. Den ble stilt ut som første hund på en utstilling holdt av H. M. Konungens Jaktklubb i 1886. Eier var Löjtnant grefve E. Sparre fra Söderköping.

Mot slutten av 1800-tallet ble det gjort anstrengelser for å renavle smålandsstøveren til en homogen rase. Friherre Fredrik J. von Essen (1831-1921) og flere andre skal ha vært sentrale i dette arbeidet. Von Essen, som til daglig ble kalt «gamle baronen», skal ha krysset inn stumphalede russiske støvere på begynnelsen av 1900-tallet, for å bevare den stumphalede varianten. Nytt blod ble også krysset inn på begynnelsen av 1950-tallet, da stamboka for en kort periode igjen var åpnen for registreringer av rasetypiske hunder med ukjent opphav.

Den første rasestandarden forelå i 1921, og Svenska Kennelklubben godkjente rasen, men standarden ble ikke endelig fastsatt før i 1952. Svenska Smålandsstövareföreningen ble skipet som spesialklubb den 19. april 1969.