Sloughi er også kjent som salugi og - noe feilaktig - som arabisk mynde i Norge. Den regnes som en urgammel rase med mulig opprinnelse fra Orienten, men ingen vet i øyeblikket nok om denne mynden. Sloughi regnes imidlertid som berbernes jakthund.

Sloughi tilhører de mest opprinnelige jaktmyndene og har mye til felles med azawakh, som den også er i nær slekt med. Sloughien er noe tyngre bygget og har litt lengre rygg, men likheten er slående. Lenge trodde man at azawakh var en mer sydlig variant av sloughien, og azawakhen var en periode kjent som touareg sloughi, men ny kunnskap slo fast at det dreide seg om to separate raser. Rasene har også ganske ulikt lynne og ulike pelsfarger - men det sistnevnte er mest utpreget i vestlige land, hvor azawakhen har færre godkjente farger og tegninger enn i sitt opprinnelige leveområde.

Sloughi er hurtig i sine bevegelser og bemerkelsesverdig utholdende til mynde å være, noe som nok skyldes dens mer kvadratiske form og den lange flate muskulaturen. Dette er i seg selv et tegn på gammmel opprinnelse. Sloughi kan oppnå en toppfart på mer enn 60 km/t og har lynhurtige bevegelser, spesielt i ulendt terreng og ved plutselig endring av retning. Som mynde er den allikevel mer utholdende enn hurtig, spesielt sammenlignet med veddeløpsraser som greyhound og spansk galgo.

Sloughi gir et svært edelt og høyverdig inntrykk. Den har en spenstig og svært smidig kropp, med stram hud og tørr muskulatur. Den er mindre enn en greyhound og mer kvadratisk og høyreist i formen, men gjerne noe større enn saluki. Pelsen er kort og glatt, uten underull, og som oftest sandfarget, i nyanser fra lys til rødlig sand, med eller uten svart maske. Brindle, svart mantel og svarte hårspisser finnes også. Hannene blir ca. 66-72 cm i skulderhøyde, idealhøyde 70 cm; tispene ca. 61-68 cm, idealhøyde 65 cm. Vekten er normalt ca. 17-32 kg, avhengig av kjønn og type.

Sloughi har tradisjonelt vært berbernes jakthund på gaseller og annet ørkenvilt, og den er både sterk og utholdende i sin jaktform - hetsjakt. Den er kjent for å ha gode egenskaper som vakthund, men er også en god familiehund og en flott og meget sjelden utstillingshund. Sloughien gjør det også bra innen lure coursing.

Rasen har en enestående stilling i det muslimske samfunnet, der hunder for det meste betraktes som urene. En sloughi, derimot, behandles gjerne som et høyt aktet familiemedlem og bor gjerne sammen med sin eier i huset, noe som er utenkelig for andre raser enn mynder.

Sloughi er naturlig ganske reservert og gjerne noe skeptisk til fremmede, som kan oppleve den som sky eller likegyldig. Den kan være territorial, spesielt hannene. Dette er neppe en ideell rase for nybegynnere, men for erfarne hundefolk blir den en ypperlig familiehund. Den regnes som tolerant og leken med egne barn og har gjerne stor personlighet. Som mynde tilhører den klart de mest uavhengige typene, men den er meget lojal og trofast mot de den kjenner godt og liker. For medlemmene i familien (flokken) vil den være totalt hengiven.

Rasen er ikke særlig tallrik noen steder. De tåler ikke kulde eller regn særlig bra, men har få problemer i varmen. Helsemessig er dette en meget sunn rase, men arvelig progressiv retinal atrofi (nattblindhet) kan forekomme. Heldigvis finnes det en gentest for denne sykdommen, og man regner med at PRA vil være avlet vekk i løpet av få generasjoner.

Historikk for Sloughi

Sloughi har vært berbernes (av romersk: barbar) jakthund gjennom århundrer. FCI regner Marokko som rasens hjemland. Den kalles også arabisk mynde, men det er trolig mer korrekt å kalle den nordvest-afrikansk mynde, for den har tradisjonelt vært utbredt blant berbere i nordlige Sahara, fra Libya i øst til Marokko i vest. På arabisk og tamazight kalles rasen Sloughi Moghrebi, som betyr mynde fra Maghreb.

Berbere er det opprinnelige folket i Nordafrika, et nomadisk stammefolk som siden har blitt invadert av araberne. I dag holder berberne først og fremst til i Marokko, Algerie, Tunisia og deler av Libya. Sloughien er mest tallrik i Maghreb og det nordlige Sahelbeltet og fjellstrøk som inngår i disse landene. I rasens opprinnelige habitat finnes det også en fjelltype, med utbredelse blant berbere i Atlasfjellene. Den er generelt noe større og tettere bygd enn ørkentypen.

Ingen vet nøyaktig hvor gammel denne mynden er, men mange mener den må være flere tusen år gammel i sin opprinnelse. Nyere genforskning ser ut til å kunne støtte denne antakelsen. Noen mener også at den kan nedstamme direkte fra tesem, den gamle egyptiske urmynden, men dette lar seg neppe dokumentere. Kan hende er den like gammel som saluki, som lenge ble regnet som en meget nær slektning. Ny forskning har imidlertid slått fast at dette ikke medfører riktighet. Sloughiens nærmeste genetiske slektning er azawakh, og de har kun fjernt slektskap med saluki.

Rasen har først og fremst tilhørt de rike og mektige stammehøvdingene, som gjerne holdt flokker av disse hundene. Selv i dag er rasen såpass kostbar i sine hjemland at den ikke er forunt folk flest. Franske soldater bragte rasen med seg til Frankrike omkring 1860, etter krigen i Algerie, men de er svært sjeldne i vesten den dag i dag. Noen få hunder har imidlertid funnet veien hit, også til Norge. Det finnes p.t. (2006) åtte voksne individer i Norge. I alt har det blitt født fire kull her i landet, hvorav to på begynnelsen av 90-tallet.